Dagene da kampen om Norges styreform ble tapt

av | 13. november 2015 kl. 13.42 | Ingen kommentarer

Alle landets tilhengere av monarki som statsform eller beundrerne av medlemmene i den norske kongefamilien burde heise flagget i dag. 12./13.november 1905 valgte ca 80% av de 75% av stemmeberettigede mennene som deltok stemte ja til at regjeringen hadde tilbudt Danmarks prins Carl å bli norsk konge.

Folkeavstemningen (den andre i 1905) fremstilles ofte som et valg om Norge skulle være monarki eller republikk. Men akkurat dét valget var det regjeringen Michelsen som tok. Den som er i tvil kan bare se på selve ordlyden i spørsmålet de stemmeberettigede mennene skulle svare ja eller nei på; om man var «enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om at opfordre prins Carl af Danmark til at lade sig vælge til Norges konge?»

Kampen om monarki eller republikk hadde foregått hele våren og sommeren, innad i regjeringen til Christian Michelsen. Konsulatsaken, om Norge skulle ha en egen utenrikstjeneste, ble utløsende årsak til den politiske krisen som resulterte i unionsoppløsningen i 1905.

Unionen oppløses – Norge republikk i gavnet
Den 07.juni 1905 opphørte unionen mellom Norge å Sverige å eksistere, i hvert fall på papiret. Stortinget vedtok stortingspresident Carl Berners forslag:

«Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.»

Bakgrunnen for Stortingets vedtak var at den svenske kongen (unionskongen) Oscar II for det første nektet å signere på Stortingets vedtak om eget konsulatvesen, og så nektet regjeringen å gå av. I praksis var Norge nå en republikk. Regjeringen Michelsen hadde trådt inn i det som ifølge Grunnloven var kongens makt (altså den utøvende).

Da de ledende republikanerne sviktet
Håpet noen kunne hatt om at Norge ville fortsette som en 1) uavhengig og 2) republikk var lite. Alle stormaktene i Europa var monarkier; England, Russland, Tyskland, og Østerrike-Ungarn. Skulle Norge kunne bevare uavhengigheten måtte man som i 1814 bøye seg for stormaktene. Altså måtte regjeringen finne en person som kunne bli konge. Forfatteren Kjell Arnljot Wig har skildret spillet som foregikk både på scenen og i kulissene i boken Spillet om tronen (1980). Regjeringen tilbød kong Oscar at en av hans sønner kunne overta tronen, og den mest aktuelle var prins Carl. Men kongen nektet sine sønner å overta. Aller først måtte det avklares om Stortinget og regjeringen hadde støtte for sin politikk i folket. Folkeavstemningen om unionsoppløsningen ble avholdt 13.august, med over 85% deltagelse. Bare 184 stemte nei. I tillegg signerte nesten 280 000 kvinner (som ikke hadde stemmerett) et opprop for unionsoppløsning. Dermed kunne den norske og svenske regjering møtes til forhandlinger; Karlstad-forhandlingene. Unionen ble formelt oppløst 26.oktober, og først da avslo Oscar II tilbudet om at en av sønnene kunne overta Norges trone.

Flere av de ledende politikerne var republikanere og hadde utmerket seg som sådanne i den offentlige debatt forut for 1905. Men de realpolitiske forhold spilte inn og fikk de fleste av dem til å akseptere den taktiske vurderingen til Christian Michelsen; Norge måtte fortsette som monarki for å kunne bli selvstendig. Blant dem som ikke sviktet sin overbevisning var Venstres Gunnar Knudsen. Han valgte å gå ut av regjeringen. Som statsminister (1908 – 10 og 1913 – 20) jobbet han for å begrense ordensvesenet og kongens makt.

Kanskje var mange av republikanerne som sviktet i 1905 ikke så prinsipielle i sitt syn? Så lenge monarken var svensk var det greit å være mot monarkiet, men med en egen konge som kunne formes av Norge ville det kanskje stille seg annerledes.

Folkeavstemningen som gav Michelsen tilslutning
kunne dermed avholdes. Bak den storpolitiske scenen hadde regjeringen forhandlet med prins Carl av Danmark om å overta tronen. Som den svenske kongen ville også han ha folkeavstemning for å avklare om regjeringen hadde folkets tilslutning til sin politikk. Og Michelsen fikk flertall for spørsmålet om folket var enig i at prins Carl skulle bli norsk konge.

Enkel og liketil – som folket selv
Christian Michelsen fikk se sin politikk realisert, da kong Haakon (prins Carls nye navn), dronning Maud og kronprins Olav ankom Oslo 25.november 1905. Og i sin tale til den nye kongefamilien hadde Michelsen en arbeidsbeskrivelse klar:

«Stille og varmt skal kongens kjærlighed til sit nye fædreland spire og vokse, medens han gjør sin store og ærefulde gjerning i troskab mod land og folk. Rigere og varmere skal den strømme os imøde, efterhvert som kongen vokser sammen med sit folk med dets nationale liv i fortid og nutid, med dets kaar og arbeide i gode og onde dage. Enkel og jevn som folket selv vil han øve sin kongelige gjerning blandt os. Saaledes skal vor lykke og vor ære også blive hans.»

På denne dagen i 1905 valgte flertallet av menn over 25 år som hadde stemmerett og deltok i folkeavstemningen å si at de var enige med Christian Michelsen i at det var en god ide å tilby prins Carl av Danmark å bestige Norges trone. Siden har hans familie beholdt den.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.