Lars Roar Langslet: En konservativ høvding i revolusjon

av | 19. januar 2016 kl. 06.00 | Ingen kommentarer

Da jeg ble politisk bevisst midt på 1980-tallet valgte jeg FrP og ikke Høyre. Jeg var dypt skuffet over det lille Willochregjeringen fikk til. Jeg forstod ikke at den gjennomførte en revolusjon. En av de fremste barrikadestormerne var Lars Roar Langslet. I går døde han.

Jeg hadde alltid vært «blå», men syntes Willochregjeringen fikk til lite. I 1985 stemte over halvparten av elevene på Eidsvoll vgs. på Høyre og FrP. Jeg var begeistret for Unge Høyres kampanje «Grenseløse Norge», men syntes alt gikk for sakte under Willoch. Jeg forstod ikke at Willochregjeringen levet på nåde, lenket fast av to bakstreverske partier; SP og KrF. Det ble altså FrP på meg. Senere kom den ideologiske bevisstgjøringen som gjorde meg enda mer sikker på at Høyre ikke var det rette partiet for meg. Den praktiske erfaringen med Høyre i Akershus fylkesting i årene fra 1987 til 1991 bare bekreftet det. Det Høyre jeg valgte bort hadde Lars Roar Langslet som en av sine ideologiske ledestjerner.

Lars Roar Langslet var en konservativ høvding i Norge. Den som stod i spissen for kretsen rundt kvartalstidsskriftet Minerva fra slutten av 1950-tallet, og gav flere generasjoner av Høyre-folk ideologisk ammunisjon for en annen politisk kurs enn den som hadde vært rådende siden Gerhardsen kom til makten i 1945. Sammen med pragmatiske og samarbeidsorienterte folk som John Lyng skulle det bane veien for et selvbevisst Høyre som utformet ikke bare et alternativ til Aps sosialdemokrati men også klarte å bygge broer til skeptiske partier i sentrum.

Langslet kunne som katolikk ikke bli kirke- og undervisningsminister i Willochs rene Høyre-regjering i 1981. Derfor ble han Norges første kulturminister i stedet. Med et slag opphevet han NRK-monopolet, noe som gav Norge et mangfold av radiostasjoner, og litt flere TV-kanaler. I virkeligheten hadde teknologien løpt fra monopolet. TV-seere langs grensen hadde sett svensk TV i årevis. Kabel-TV gav tilgang til både TVNorge og TV3. Langslet tok konsekvensen av utviklingen som Ap så sent som i 1981 programfestet at de ikke skulle bry seg om. Om kulturbæreren Langslet var imponert over innholdet i de mange nye medietilbudene er sikkert tvilsomt, og han fikk da også kritikk for å ha åpnet for pludreprogrammene.

Willochregjeringen liberaliserte boligmarkedet, butikkenes åpningstider, bankenes utlånspolitikk, og avskaffet som nevnt NRK-monopolet. Det var behov for å åpne vinduene, få inn frisk luft og nye tanker i det sosialdemokratiske byggverket Ap hadde skapt i efterkrigstiden. Det var en revolusjon. Men som en sann konservativ må utslagene av politikken til regjeringen han deltok i, vært en blandet fornøyelse å observere. For å si det forsiktig. Blystad-brødrene og andre viste frem sin (lånefinansierte) rikdom på en måte konservative neppe er begeistret for. Fordi sentrumspartiene insisterte på fortsatt rentesubsidiering ble den lånefinansierte økonomien en boble som sprakk.

Langslet var et ikke bare et lesende menneske. Han skrev også. Over 30 bøker. Efter å vært regjeringssjefens fortrolige havnet han i den politiske periferi efter Willochregjeringens avgang våren 1986. Hans ytterst interessante selvbiografi «Fra innsiden. Et halvt liv i politikken» forteller om hans politiske isolasjon de tre siste årene av hans 20-årige virke på Stortinget, frem til 1989. Kanskje var det hans motstand mot selvbestemt abort som førte ham på kant med det nye regimet under Kaci Kullmann Five? Av alle hans 30 bøker har jeg kun lest få, men anbefaler sterkt både memoarene, biografien om Sigurd Ibsen og om prins Christian Frederik.

Selv var jeg i debatt med Langslet en eneste gang. Temaet var om Christian Frederik fortjente en egen statue. Jeg gikk til debatten med ærefrykt, dog trygg på mine egne standpunkter. Langslet møtte meg slik jeg regnet med.

Den som i Høyre bærer arven efter Langslet er vel først og fremst kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Selv om han var Unge Høyre-leder (som Langslet ifølge VG var kritisk til), gjenopplivet han Minerva. «En mentor og nær venn er borte. En trist dag, men jeg tenker samtidig med takknemlighet på alt Lars Roar Langslet ga oss». Dette skrev Røe Isaksen på Facegbook i går. Til dagens Klassekampen sier han at «- Vi kan takke ham for at thatcherismen ikke kom til Norge». For de av oss som mener at Norge burde hatt mer thatcherisme på 1980-tallet blir ikke Langslet den samme helten som han er for Røe Isaksen og mange i dagens Høyre. I sitt minneord i Aftenposten skriver Røe Isaksen at Langslet i 1953 møtte «sitt store forbilde» C. J. Hambro på kurssenteret Reistad. Det går en linje fra Hambro til Langslet, og til Røe Isaksen; grenseoppgangen mot politiske ytterpunkter. Slik bevares Høyres lange linje, som et moderat konservativt dog liberalt parti.

Røe Isaksens minneord i Aftenposten

Minneord i Minerva


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.