En grunnlov og en elefantflokk i Rikssalen

av | 30. juli 2018 kl. 14.39 | 1 kommentar

Det er mandag formiddag midt i januar. Året er 2014. Mye av det som kan krype og gå av akademikere innen grunnlovsforskning, er samlet ombord på et symbol for moderne luksus, Kielfergen ved Hjortneskaien i Oslo. Mange legfolk er med som tilhørere. Riksarkivets seminar ombord på dette flytende palasset for almenheten markerer den intellektuelle og akademiske starten på 200-årsjubileet for Grunnloven. Mantraet igjennom jubileumsåret er at vi har frihet «i bøtter og spann». Dette er i et nøtteskall konsensuslandet Norges Grunnloven og friheten.

Av J.K. Baltzersen, forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken «Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?»

Men når en familie må flytte ut av huset som har vært i slekten i generasjoner, og som nå skal rives, fordi kommunen har besluttet at et mottak for spesialavfall skal etableres nettopp der dette huset ligger, er det ikke frihet som slår en, men tvang og makt.

Jubileumsåret 2014 var et år preget av bursdagsfeiring og fest med noe tilslag av faglige bidrag. Men debatten om friheten var praktisk talt helt fraværende. Hvis man titter seg omkring, ser man husreguleringer, forbud mot glødepærer og en ekspropriasjonsmakt som kjører over privat eiendom som en bulldoser – for å nevne bare noe.

Vi skal allikevel ikke snakke om på hvilke måter friheten vår er blitt innskrenket gjennom Grunnlovens nå drøye 200-årige historie. Kritikk får rettes mot grunnlovsfedrene for at de ikke var progressive nok. Kritikk får rettes mot den senere utvikling for at utviklingen ikke gikk raskt nok. Kritikk får rettes mot den praktiske politikken for at den ikke har levd og ikke lever opp til idealene fullt ut.

Men vi får ikke snakke om hvordan utviklingen eventuelt er gått i feil retning. Dette er elefanten i Rikssalen – eller snarere elefantflokken.

Våren 1814 er det et kvart århundre siden George Washington ble innsatt som USAs første president. Det er en turbulent tid, og de femogtyve årene betyr enormt i politisk utvikling. Det er forskjell i tid og sted, men de amerikanske og norske grunnlovsfedres forhold til begrepet demokrati er noenlunde det samme.

I amerikansk debatt kommer det av og til frem at fedrene i Philadelphia ikke kunne utstå demokrati. I norsk debatt er det nærmest totalt fraværende at fedrene på Eidsvold mente omtrent det samme om demokrati, selvom de var for folkesuverenitet.

Den amerikanske føderalkonstitusjon inneholder den dag idag ikke en eneste instans av ordet demokrati. Den norske grunnloven fikk ordet inn i 2004 ved historiens første revisjon av ytringsfrihetsparagrafen.

Var eidsvoldsfedrenes innstilling til demokrati riktig eller gal? Gikk de langt nok? Gikk de for langt? Dette er en type spørsmål som vi liksom ikke skal stille – med mindre det bare er for å bekrefte fremskrittsdogmet. Vi skal alltid tro på whighistorien, som proklamerer at menneskeheten stadig utvikler seg mot det bedre. Er det unntak, bare bekrefter de regelen.

Vi snakker av og til om grenser for politikk, men vi får ikke snakke om de begrensninger som ikke er som kyskhetsbelter med nøklene lett tilgjengelig.

Vi har et samfunn med en grad av kontroll som ville gjort rikskommissær Terboven grønn av misunnelse. Men likefullt skal vi snakke om hvordan friheten bare øker og øker. Vi opplever at myndighetene nedlegger forbud mot oljefyring fra 2020, og vi ser at folk villig graver opp tanker. Vi står eller sitter på bussen mens vi taster inn både telefonkode og diverse passord med såkalte sikkerhetskameraer rett bak oss. Vi stoler fullt og helt på overvåkerne. Vi ønsker dem til og med velkommen. De vil jo vårt alles felles beste, tenker vi. Og dessuten går vi jo til valgurnene hvert fjerde år – annethvert år hvis vi teller med lokalvalgene. Da kan vi kaste ut øvrigheten dersom den ikke oppfører seg.

Men er det virkelig så enkelt? Er det virkelig så enkelt som at statsmakten er oss? Fra tid til annen dukker det opp en påstand om at i et demokrati får vi de politikerne vi fortjener. Men er det ikke mer presist å si at vi alle får de politikerne flertallet fortjener?

Dersom vi forutsetter at flertallsstyre er det beste styre, hvor enkelt er det å bytte ut politiske ledere vi ikke liker, for ikke å snakke om politikk vi ikke liker. Vi kan jo begynne med å se på hvor store forskjellene er mellom de nevneverdige partiene på Stortinget. Politikerne krangler så busta fyker, men når det kommer til stykket, er dette spill for galleriet. Det er kun småtterier de er uenige om. Og i dette systemet skal det altså være enkelt for velgerne å bytte politikk?

Allikevel scorer Stortinget høyt blant våre institusjoner, slik en undersøkelse kunngjort i forbindelse med unionsoppløsningsjubileet i 2005 viste. Hos svenskene scorer ikke Riksdagen like høyt. Der kommer industrien opp blant toppen. Fortjener egentlig Stortinget en slik grad av respekt? Fortjener Tinget større respekt enn det næringsliv som produserer de varer og tjenester som gir oss den levestandarden vi har?

Den levestandarden vi har oppnådd, henger nøye sammen med den teknologiske utviklingen. Til tider kan det synes som vi tar den teknologiske utviklingen for gitt. Vi tar med den teknologiske utviklingen også fremskrittet for gitt. Dette gjør vi til tross for at det ikke er alt ved den teknologiske utviklingen som er udelt positivt. Overvåkingsteknologi har gitt «storebror» store nye muligheter til å innskrenke privatlivet. Militærteknologi har gitt helt nye muligheter for å ta livet av mennesker i en industriell skala. Datateknologiske verktøy kan gi oss en enklere hverdag, men kan samtidig gi oss en stor fristelse til å tenke mindre selv, f.eks. ved at vi blir i mindre stand til å vurdere tall.

Men den rivende utvikling innenfor teknologi og annen naturvidenskap gir oss ikke bare en fartsblindhet overfor den tekniske og videnskapelige utvikling. Det kan også virke som vi får mindre evne til å se at utviklingen på andre områder ikke nødvendigvis er like fordelaktig. Vi opplever at byråkratiet vokser. Vi opplever at vi får stadig nye lover, forskrifter og andre regler. Samtidig får vi høre at vi har frihet «i bøtter og spann». Men dreier ikke frihet seg om å få være i fred? Allikevel blir du tvunget til å bygge hus for en rullestolbruker i tilfelle en rullestolbruker vil kjøpe huset ditt når du skal selge, noe som sannsynligheten er liten for.

Rammen for det hele er Grunnloven, det dokumentet som vi feiret med brask og bram i 2014. Vi må snakke om Grunnlovens evne til å gi oss frihet. Vi må kunne diskutere det. Vi må rett og slett kunne spørre oss om Grunnloven virkelig gir oss frihet. I 2014 var det pølser, brus, is, vafler og champagne for Grunnloven. Debatten glimret stort sett med sitt fravær.

Den debatten vi ikke fikk i jubileumsåret, trenger vi sårt nå. Elefantflokken i Rikssalen må vi snakke om. La oss legge den trauste norske konsensuskulturen fra oss og kjøre en ordentlig debatt med virkelig temperatur. Det trenger vi for vår egen fremtid.


Kommentarer

  1. En grunnlov og en elefantflokk i Rikssalen – State of Globe Norge | 5. august 2018 kl 15.18

    […] Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Liberaleren. […]

  • Dagens sitat

    Smooth seas do not make skillful sailors

    — African Proverb
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter