Kina-besøket oppsummert – 1996 om igjen?

av | 16. mai 2019 kl. 12.08 | Ingen kommentarer

Oslo-politiet klarer ikke å balansere mellom to oppgaver, og Stortingets presidentskap er naive og lar seg bruke av diktaturets propagandamaskineri. Tre forhold bør man se nærmere på.

Erfaringen med Oslo-politiet fra Jiang Zemins besøk i Oslo i 1996 sitter fortsatt i kroppen, 23 år efter. Det er fascinerende å se hvor lite både politiet og norske myndigheter har lært. Det kan ha sammenheng med avtalen H/FrP-regjeringen undertegnet i 2016. Norge skal ifølge avtalen «not support actions that undermine […] Chinas core interests and major concerns». Det er naturligvis ikke i Beijing-diktaturets interesser å bli minnet om hvordan de bryter menneskerettighetene.

I går var den tredje mektigste i verdens største diktatur på besøk i Norge. Som president i Folkekongressen skulle Li Zhanshu møte sin motpart i Norge, stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen.

Første spørsmål: Hvor naive kan Stortingets presidentskap være?
Den helt ukjente organisasjonen «Norway-Wenzhou Chamber of Commerce» søkte først, og fikk i tråd med praksis dermed tilladelse til å stå på Eidsvolls plass for å vise sin støtte til regimet Li Zhanshu representerer. Men begrunnelsen fra presidentskapet i Stortinget er ikke holdbar, når man ser på omstendighetene: Søknaden kom to uker før besøket til Li Zhanshu var offentlig kjent i Norge. Amnesty, Tibetforeningen og andre hadde dermed ikke mulighet til å søke om lov til å demonstrere på Eidsvolls plass. I tillegg er ikke «Norway-Wenzhou Chamber of Commerce» registrert noen steder i Norge (f.eks i Brønnøysundregistrene). Presidentskapet bør spørre seg selv om hvem som helst kan lage en organisasjon for en spesiell anledning, og så søke om å bruke Norges mest fornemme plass for ytringer i det offentlige rom. Hvor lite informasjon kan presidenskapet tillate seg å ha om noen som søker om tilladelse til å demonstrere foran Stortinget? Og hvor politisk umusikalsk kan man være, når en høytstående representant for verdens største diktatur kommer på besøk? Man må forutse at det vil komme søknader om demonstrasjoner. Både politiet og myndigheten burde være i forkant, og samarbeide med aktuelle organisasjoner slik at både ytringsfriheten og gjestens sikkerhet ivaretas. Aftenposten har i dag en karikaturtegning som tar situasjonen på kornet. En tegning av Eidsvolls plass, med tittelen «Den himmelske freds plass».

Andre spørsmål: Hvorfor klarer ikke Oslo-politiet å balansere mellom to oppgaver?
Ved slike besøk av høytstående personer fra utlandet har politiet to oppgaver: Det første er å ivareta gjestens sikkerhet. Det andre er å ivareta ytringsfriheten for de som ønsker å markere protest mot eller uenighet med regimet gjesten representerer. Under besøket til Jiang Zemin i 1996 viste Oslo-politiet til gangs at de ikke klarte å balansere mellom disse to oppgavene.

– Kort oppsummering av hva som skjedde ved statsbesøket i 1996

I 1996 fikk demonstranter som stod ved E6 på Olavsgaard beslaglagt sine bannere et minutt før kortesjen med Jiang Zemin kjørte forbi. Demonstranter som blandet seg med publikum på Slottsplassen identifisert og vist bort av politiet. På begge sider av Stortinget (Rosenkrantz gate og Karl Johan) ble aktivister som gikk på fortauet med gule t-skjorter vist bort av politiet. Jiang Zemin skulle smugles inn bakveien til Stortinget. På Egertorvet ble aktivister med gule t-skjorter tatt i forvaring i politibiler til «faren» var over. Fra statsministerens kontor var det god utsikt til taket på Venstres hus. Der hadde aktivister plassert seg med bannere. Politiet tok seg inn i bygningen og opp på taket og fjernet aktivistene. Om kvelden ble aktivister med gule t-skjorter tatt i forvaring ved porten til Akershus festning/slott (i forbindelse med regjeringens middag for gjesten). Blant dem var den tibetanske munken Palden Gyatso (som hadde tilbragt halve livet i kinesiske fengsler). Det gav ham en forside i VG der han var avbildet bak gitteret i en norsk politibil). I Frognerparken ble aktivister på piknik i gule t-skjorter (langt utenfor sperrebåndene) fraktet ut av parken av politiet. Politiets aggressive oppførsel overfor demonstrantene og ikke minst behandlingen av munken førte til at statsminister Gro Harlem Brundtland måtte beklage offentlig. Men rapporten som ble laget om disse hendelsene ble ikke offentliggjort, selv om SVs Lisbeth Holand stilte spørsmål om begrunnelsen i Stortinget.

Min test: Lærte politiet noe av 1996?
Jeg ville teste om politiet hadde lært noe av det som skjedde i 1996. Jeg kom til plassen Amnesty, Tibetkomiten og organisasjonen for uigurene hadde fått tildelt på nedsiden av Eidsvolls plass. Plassen har form som en stjerne, der fire gangveier leder inn til et rundt, hellelagt sentrum. Alle fire feltene i ytterkant er plen. «Norway-Wenzhou Chamber of Commerce» hadde fått tildelt plenen nærmest Løvebakken. Der stod de med store røde flagg og forsøkte å skjule menneskerettighetsaktivistene som stod bak dem i motbakke (bokstavelig talt). Med trommer og fløyter forsøkte de å overdøve de slagordene som ble ropt bak dem. Det var satt opp metallgjerder rundt hele plassen og rundt de to demonstrasjonsområdene.

Først forsøkte jeg å gå inn til midten av plassen. Min originale t-skjorte fra 1996 er blass i farven og har ikke Amnesty-logo. Men politiet stanset meg likevel. Jeg fikk beskjed om at de kunne ta meg i forvaring om jeg ikke efterkom deres pålegg om å fjerne meg (eller holde meg til det inngjerdede området). Altså var gule t-skjorter med politiske standpunkter fortsatt forbudt i Oslo sentrum, 23 år efter skandalen i 1996.

Så gikk jeg til inngangen til Løvebakken i Rosenkrantz gate. Der stod jeg rett utenfor metallgjerdet en god stund. En hyggelig politimann spurte om jeg var en del av demonstrasjonen. Jeg sa at fortauet er offentlig sted, og det er ytringsfrihet i Norge. Han svarte at efterhvert ville det komme en kortesje med biler, og da måtte jeg stå på andre siden av gaten. På spørsmål fikk jeg beskjed om at det ikke var mulig å stå lenger ned på fortauet. Så da jeg fikk beskjed flyttet jeg meg. Jeg stod likevel godt synlig, med t-skjorte og Amnesty-vimpel. Der fikk jeg stå helt uhindret da kortesjen kom. Efter en stund dro mesteparten av politioppbudet på denne siden av Løvebakken. Så jeg gikk tilbake til stortingssiden. Da kom en sivil politimann og spurte hva jeg holdt på med. Jeg gjentok mitt budskap. Han sa at jeg måtte bli stående på andre siden av gaten. Jeg var for nær sperringene. Så jeg gikk over gaten igjen.

Da Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs begynte å holde sin appell gikk jeg rundt over til Løvebakken på Karl Johan. Der observerte jeg en sivilpledd person som ble pålagt av politiet å holde seg unna sentrum i 48 timer, visstnok fordi han hadde gjort en upassende gest. Jeg fikk stå i fred inntil sperringene en stund, men så kom en sivilkledd person og dro opp en hjemmelaget plakat. Da ble vi begge vist bort. Jeg gjentok min argumentasjon også overfor denne politimannen, og henviste til at jeg fikk stå på andre siden av gaten ved Rosenkrantz gate. Det var OK. Men: den obskure organisasjonen hadde fått tilladelse til å stå rett foran DNB-bygget, og jeg måtte derfor stå lenger ned. Det nærmet seg tidspunktet der gjesten fra verdens største diktatur skulle forlate Norges demokratiske sentrum. Politimannen var tydeligvis i tvil om hva jeg ville finne på, for efter en stund krysset en annen politimann gaten og gikk bak meg og så stilte seg opp et par meter nedenfor meg. Og politimannen som hadde vist meg bort stilte seg midt i gaten.

Hvis jeg nå igjen skulle bli bortvist, var jeg forberedt på å bruke sivil ulydighet. Jeg ville be dem enten stille seg foran meg, slik at Li Zhanshu og hans følge ikke kunne se meg, evt at de kunne holde meg fysisk om de trodde jeg kom til å gjøre noe. Alternativt kunne de gjøre som i 1996; ta meg i forvaring i en av politibilene, inntil «faren var over». Det var nok av politibiler der, for å si det sånn. Men jeg fikk stå i fred, da kortesjen forlot Stortinget og Løvebakken og kjørte bortover Karl Johan.

Konklusjon: Politiet har ikke lært at utenfor sperringene er det offentlig sted og fri ferdsel for publikum, og der gjelder ytringsfriheten. De virker mer opptatt av gjestenes sikkerhet enn å beskytte vår grunnlovsfestede ytringsfrihet. Det finnes aksjonsmåter som kan utfordre politiet på dette, noe jeg kommer tilbake til.

Tredje spørsmål: Hvem bestemmer påkledningen til norske folkevalgte?
Fordi Amnesty ble plassert så langt unna, valgte stortingsrepresentantene Petter Eide (SV) og Guri Melby (Venstre) å iføre seg Amnestys gule t-skjorte og stå ved inngangen. Ifølge intervjuer de har gitt i efterkant stilte folk fra den kinesiske ambassaden seg foran dem. De flyttet seg, og da flyttet ambassadens folk seg også. De ville skjule budskapet om frihet fra gjesten. Da Melby skulle inn igjen på Stortinget fikk hun beskjed av sikkerhetsvakter om at hun ikke kunne gå inn med den t-skjorten. Hun tilbød seg å ta den av. Venstres Abid Q. Raja har varslet at han tar opp denne hendelsen når Stortingets presidentskap har møte i dag. Spørsmålet er hvem disse sikkerhetsvaktene er. Er de fra norsk politi bør Stortinget instruere regjeringen ved justisminister Kallmyr om å gi beskjed om at folkevalgtes påkledning ikke er anliggende for hverken norsk politi, sikkerhetstjeneste eller vaktene som kommer med utenlandske gjester.

Hva kunne vært annerledes?
Efter 23 år har norske myndigheter ikke lært. Behovet for tilgang til det kinesiske markedet gjør at den verdibaserte utenrikspolitikken regjeringen skryter av, i hvert fall ikke har menneskerettigheter i fokus. Avtalen fra 2016 som jeg siterte innledningsvis viser at Norge bøyer kne for myndighetene i Beijing. Det er et trist skue, og det gjør meg flau. Norge burde ha råd til å vise solidaritet med alle de som lever direkte eller indirekte under Beijings jernhæl. Stortinget har latt seg lure og bruke av gjestenes makt- og propagandaapparat til å gjemme bort Amnesty og andre som hver dag jobber for å synliggjøre menneskerettigheter og være de stemmeløse og innelåstes lyspunkt og talerør. En slik naivitet og lydhørhet for et diktatur bør norske myndigheter ikke gjenta. Da bør man heller takke nei til besøket.

Det er synd at ikke flere aktivister kunne fylt Oslos gater. Tenk om alle de klimastreikende elevene var engasjert i menneskerettigheter og hadde fylt Oslo sentrum i går? I gule t-skjorter. Gått frem og tilbake i alle gater om områder rundt Stortinget. Skulle politiet da tatt alle i forvaring? Eller ville de sperret av et større område av sentrum for ferdsel? Politiet må lære seg at på offentlig sted er det ytringsfrihet. Å forby folk å bevege seg i Oslos gater (eller true med å ta dem i forvaring) fordi de har på seg klær med et politisk budskap hører ikke hjemme i vårt demokrati. Politiets oppgave er å beskytte vår grunnlovsfestede ytringsfrihet. Gjestenes sikkerhet var aldri truet. Amnesty er tross alt ikke Blitz-aktivistene fra 19680-tallet.

For den som måtte tro at det er liberaliseringer på vei i Kina anbefales kronikken i dagens Aftenposten, av Harald Bøckmann.

VGs leder: Klar tale om Kina

Basert på dagbok-notatene mine fra 1996-demonstrasjonene skrev jeg for noen år siden på min VG-blogg om «Da gule t-skjorter var forbudt på Karl Johan». VG-bloggen er ikke på nett lenger, så innlegget er ikke tilgjengelig.

Takk til Ronny Kjelsberg for lenken med handelsavtalen mellom Norge og Kina.


Kommentarer

Denne artikkelen er stengt for kommentarer.