#, Kommentar

Med en klype salt

I dag går mine tanker til de som lever på en søppelplass i Brasil, på gata i India eller i et tørkerammet Afrika.

Aftenposten har nemlig en artikkel med overskriften Tusenvis faller utenfor i Oslo. Den handler om at 42 000 mennesker i Oslo lever under fattigdomsgrensen. De har mindre enn 93 800 kr i inntekt etter skatt.

Liberaleren vil ta tak i det relative fattigdomsmålet som brukes, hvordan man regner ut hvor mange fattige som finnes. Relativ fattigdom betyr at fattigdom regnes ut fra hva andre mennesker tjener. De som tjener mindre enn f.eks. halvparten eller 60% av gjennomsnittet/medianen, regnes som fattige.

Siden vi lever i globaliseringens tidsalder kan vi kategorisk slå fast at (tilnærmet) ingen Oslo-beboere er fattige dersom man bruker alle verdens mennesker som målestokk. For at det skal bli noen fattige i Oslo gjennom denne måten å regne på, så må vi bli nasjonalistiske.

La oss regne på relativ fattigdom. La oss da anta et scenario der vi kun bruker Oslo og det er 10% fattige. La oss anta at alle blir 10 ganger så rike, så rike at nesten alle som tidligere var fattige fikk råd til en ny mercedes. Hvor mange ville være fattige i Oslo nå? Fortsatt 10%! (overser her at det vanligvis er median og ikke gjennomsnitt som brukes, men det er for feinschmekkere).

Med dette systemet er det ikke mulig å utrydde fattigdom gjennom å gjøre alle rikere.

Du kan også merke deg at om alle blir ti ganger så rike, så øker forskjellen mellom fattig og rik. Den som tjente 50 000 kr, ble 450 000 kr rikere, mens den som tjente 300 000 kr, ble 2 700 000 kr rikere. Spørsmålet i denne sammenhengen er enkelt. For hvem betydde forandringen mest? Liberalerens svar er at endringen var viktigst og mest positiv for den fattigste. Så med et relativt mål som dette, så kan det være den fattigste som tjener på at forskjellen mellom fattig og rik øker, dersom det skjer i en setting der alle blir rikere.

Det er imidlertid svært interessant å se på hvordan man kan utrydde fattigdom når man bruker et relativt fattigdomsmål. Man kan jo ikke gjøre det gjennom å gjøre alle rikere, det har vi jo sett. Hva om vi istedet gjør de rike fattigere? HVa skjer om vi tar 100 000 kr fra alle som ligger over gjennomsnittsinntekt. Så legger vi pengene i en stor haug og brenner dem!

Det som skjer da er at gjennomsnittet/medianen går ned og antallet under fattigdomsgrensen reduseres. Jippi, færre fattige. Så det gir mindre fattige å ødelegge det som man måler fattigdom gjennom. Dette er et paradoks og gir grunn til å sette spørsmålstegn ved hele metoden som brukes.

Det siste spørsmålet Liberaleren har lyst til å stille er det følgende: Hva måler man egentlig når man måler fattigdom på den måten som gjøres i Norge? La oss anta at vi omfordeler pengene slik at alle får like mye. La oss anta 50 000 kr i året i Oslo. Antallet fattige er da null, siden ingen faller under gjennomsnittet/medianen. Det vi har er i realiteten et mål på ulikhet. Et politisk vridd mål.

Så, kjære lesere, når du tenker på fattige, skal du tenke på Afrika og ikke Oslo.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer