Ukategorisert

En tomtefesters svar til Vanebo

Statlig konfiskering av privat eiendom er og kan aldri bli noe annet enn tyveri. Innløsningsrett til festetomter er intet unntak” påstår Ove Vanebo under overskriften Statlig akseptert tyveri.

Av: Bjørn Kolle, tomtefester

For noen år siden påstod en representant for Smiths Venner, høyaktuell religiøs sekt i disse dager med sitt kjøp av Bolærne, at de førte verken medlemsfortegnelse eller regnskap. Det var nettopp utviklingen av Brunstadssentret i Stokke vi snakket om og det var Vår Herre som la tingene til rette for dem, ble det påstått. Ja, en kan tro på så mangt og ha så mange idealer for samfunnet en vil. Heldigvis møter relativt få av oss sjelden eller aldri noen konflikt om vår samfunnsorden som blir et problem for dem. Og, de fleste av oss holder nok også eiendomsretten høyt, mens det for noen helst er ideologi og teori. ”Det rir mange cowboyer i bransjen” som en sa.

Denne gangen gjaldt det altså tomtefesterens krav om utløsningsrett, ”like tåpelig som å gi folk som leier hus eller leilighet mulighet til å kjøpe disse mot utleierens vilje” hevder Vanebo. Nå er det imidlertid slik at Tomtefeste neppe umiddelbart kan sammenliknes med en vanlig leiekontrakt. For oss festere som har fått føle grunneierens ”maktbrynde” på kroppen blir dette noe mer enn teori. Derfor litt fakta er nok på sin plass:
* For det første overlot grunneieren alle praktiske elementer vi forbinder med eiendomsrett da han festet bort tomta.

* For det andre var det ofte uproduktiv mark som liten eller ingen verdi hadde og som bortfester ikke så noen muligheter ved i sin næring, som festeren overtok bruken av og utviklet med hus eller hytte for sitt behov.

* For det tredje har samfunnet endret seg; etterspørselen steg – først etter tomt for bolig og senere for fritidsbolig. Dette så kanskje de som styrte samfunnet for over hundre år siden da tomtefesteordningen som rettsinstitutt ble etablert, men vi fikk ikke noen egen tomtefestelov da. Den gang var ikke ”synden kommet til verden med økonomer og markedsutviklere”! Den gang stod nok også et ord sterkere.

* For det fjerde har utviklingen gått i retning av å tilgodese alle medborgere, slik det nok har vært ønsket av de fleste – vi fikk loven om friluftslivet i 50-årene, plan og bygningsloven med forbud mot bygging i 100m-beltet i 60-åren – og Lov om Tomtefeste fikk vi i 1975.

* For det femte burde det vel være en anerkjent prinsipp at den som står for bruk, utvikling og verdiskaping også skal sterkest rett til utbytte?

Inntil 1975 var det altså avtalen mellom partene som regulerte forholdet. Festeren ville utvikling for seg og sine, men alltid var det nok egentlig grunneieren som var den sterke part – han tok det han kunne. Så – når det ”hyles” i dag over tap av eiendomsrett er det nok helst forfedrene en burde rette anklagen mot som ikke så utviklingen tilstrekkelig klart da de skrev sine avtaler – og ellers var nok ”et ord et ord” – fortsatt.

Utviklingen i tomtefeste må først og frem tilskrives samfunnets endrede behov, liksom tomtefestere heller ikke nekter for at det har vært inflasjonen som har brakt festeavtalen helt ut av proporsjoner. I 1983 ble Avtaleloven, som forutsetter likeverdighet mellom partene, endret på et vesentlig punkt – § 36. Og, det var på bakgrunn av dette Høyesterett fastsatte at gamle festeavtaler, som slett ingen reguleringsklausul hadde, også kunne justeres etter fallet i kroneverdien – etter konsumprisindeks. Men – grunneierne kjenner sin besøkelses tid fortsatt. Nå skal vi ha ”markedsutviklingen inn i vurderingen. Det forutsatte ikke Høyesterett da gamle avtaler kunne justeres. Nå nærmer vi oss farlig langt mot å gi lov tilbakevirkende kraft, og festerne trenger en rimelig innløsningsrett for å få balanse mellom partene. ”Innløsningssummen er likevel det mest graverende med forslaget” påstår Vanebo. Jeg påstår at de forslagene vi kjenner er godt i overkant av andre kjente forhold for eiendoms overdragelse; veiskjønn, odelstakst osv. Det vanskelige ved det nye forslaget er at det bringer nye min/max-grenser i bildet, men ikke minst at det antagelig snarere vil øke enn minske konfliktforhold og tvister, slik at et utilstrekkelig rettsvesen enda mindre klarer å holde tritt.

Comments are closed.