Ukategorisert

Det libertarianske paradigmet

Når konklusjonene blir litt annerledes, skyldes det ofte at man har et annet utgangspunkt og en annen måte å tenke på. Liberalerens skribenter generelt – og kanskje undertegnede spesielt – aksepterer ikke den vanlige, sosialdemokratiske tankemåten.

”Vi er alle sosialdemokrater”, ifølge avdøde Einar Førde. Med tanke på det ideologiske forfallet som har skjedd på venstresiden der bare noen utgrupper henger igjen i gammelkommunismen, kan det synes som om han har rett. I prinsippet, i praktisk politikk og ikke minst i tankesettet, består hele det politiske landskapet av sosialdemokrater. Det er ingen tvil om at de partier som i politisk propaganda – senest i et utspill fra Martin Kolberg nylig – fremstilles som liberalistiske – Høyre og Fremskrittspartiet – også faller inn i sosialdemokratiets altomfattende fold.

Vi som skriver i Liberaleren er en del av den lille minoriteten som ikke er sosialdemokrater. Vi er faktisk en del av den enda mindre minoriteten av ikke-sosialdemokrater som ønsker liberalisme. Det er dessverre slik – til tross for forfallet – at det dominerende alternativet til sosialdemokratiet er kommunismen. Dette gjør Liberalerens misjon enda viktigere – vi er den enslige stemmen som presenterer et helhetlig og frihetlig, ideologisk alternativ til sosialdemokratiet. Alternativet er svært radikalt. For å hindre misforståelser og feiltolkninger er det derfor viktig å være oppmerksom på visse forutsetninger som ikke alltid eksplisitt kommer til uttrykk.

I denne artikkelen kaller jeg dette det libertarianske paradigmet. Andre skribenter på Liberaleren ville vel skrevet ”det liberalistiske paradigmet”. Det er ikke tilfeldig at jeg har formulert meg på denne måten, jeg vil få frem at dette handler om mitt grunnsyn – og ikke nødvendigvis Liberaleren sitt.

Det ligger noen grunnforutsetninger til grunn. Den ene er en ekstrem form for likhet. Alle mennesker har nøyaktig de samme rettighetene. Dette gjelder uavhengig av tid og rom. Mennesker i Roma for 2000 år siden eller i Afrika i dag har de samme rettighetene som det du og jeg har. Uten at innholdet i disse rettighetene skal konkretiseres for nøye, betyr dette at dersom et menneske i Oslo har rett på minimum 10000 kr i måneden og bolig, så har enhver afrikaner den samme retten. Likeledes ville ethvert menneske i middelalderen ha rett til samme boligstandard som Osloborgeren har rett til. Eller for å snu på det: Oslo-borgeren har ikke rett på bedre bolig enn det enhver indianer i Amerika hadde rett til for 1000 år siden.

En konsekvens av denne universelle likheten er at det ikke kan eksistere særlig mange rettigheter. På den andre siden tar man de eksisterende rettighetene på alvor.

Den andre grunnholdningen med viktige implikasjoner er at en gruppe ikke kan ha flere rettigheter enn individet. Hvis ikke jeg har rett til å stjele lommeboka til en mann jeg møter på gata eller voldta en kvinne jeg treffer, så har heller ikke b-gjengen rett til å gjøre dette. Den politiske implikasjonen av dette er at man ikke kan delegere en rett til politikere eller storting som man ikke selv har. Siden jeg ikke har rett til å ta dine penger uten ditt samtykke, har heller ikke regjeringen rett til å gjøre dette. Om jeg får lov til å ha sex med en kvinne jeg treffer på en fest, er hundre prosent hennes avgjørelse og overhodet ikke noe som skal legges ut til flertallsvotering blant alle festdeltagerne.

En konsekvens av denne individualismen er at demokratiet som sådan må forkastes som styreform. Et flertall på 99,9% har nøyaktig samme verdien som et mindretall på 0,1%, hvert menneske har individuell rett til å nekte andre å trenge inn i vedkommendes sfære, uavhengig av hva et eventuelt flertall eller mindretall av andre mennesker synes.

La meg utdype dette synet litt nærmere uten å gå i detalj på hvilke rettigheter som det enkelt mennesket har. Spørsmålet kan stilles på følgende måte: Hvem bestemmer hvem som skal få lov til å ha samleie med en kvinne? Hvis svaret er kvinnen, så er du i prinsippet enig med meg i at et flertall ikke har rett til å bestemme over individet. Hvis ikke så må du bli enig med deg selv om hvor grensene for demokratiet går. Kan tre menn og to kvinner med 3 mot to stemmer vedta at det nå er fri puling? Kan en milliard kinesere og fire millioner nordmenn med 99,6% flertall vedta at 2 millioner norske kvinner skal sendes til Kina som ”villige” sexslavinner for kåte kinesiske menn?

Eksemplene kan synes ekstreme, og de er med vilje satt på spissen. Grunnen er veldig enkel. Tanken om at et flertall har rett til å bestemme tas som en selvfølge, uten at man tenker igjennom hva dette kan bety dersom man tar ideene på alvor. Demokratiet åpner opp for tilfeldig og systematisk bruk av mennesker. Mennesker blir virkemidler for flertallets innfall. Hva som er akseptabelt å bestemme, avgjøres av konservative tradisjoner og verdinormer i folket. Ting som synes horribelt i dag, var en selvfølge, for svært få år siden. Eksempelvis var synet kristne fundamentalister har på homofile i dag helt vanlig og ukontroversielt for 50 år siden. Likeledes var tvangssterilisering basert på etnisk opphav ukontroversielt på Gerhardsens tid.

Kjernen i dette bunner ned i den mest vanlige misforståelsen om libertarianismen: At alt er lov. Kjernen i libertarianismen er at alt ikke er lov. Det finnes absolutte grenser for hva som er lov. Individer har rettigheter som ingen – inkludert et flertall – har lov til å krenke.

Disse to punktene bryter fundamentalt med sosialdemokratiets ideologi. Sosialdemokratiet er nasjonalistisk og diskriminerende. Sosialdemokratiet anerkjenner ingen absolutte grenser for hva et flertall kan bestemme. Sosialdemokratiets diskusjoner og stridstemaer handler om promilleforskyvninger i forhold til det eksisterende. Evigvarende prinsipper finnes ikke, nihilismen råder – riktignok full av moralisme, forbud og påbud.

Dessverre er det eksisterende paradigmet så enerådende at få mennesker er nysgjerrige nok til å utforske et ideologisk alternativ der alle mennesker har lik rett til å bestemme over ens egen kropp, uavhengig av hva et flertall måtte mene.

Foreløpig har jeg skrevet svært lite om det konkrete innholdet i libertarianske rettigheter. Dette er ikke stedet for en detaljert gjennomgang av dette – jeg jobber med en egen artikkel om libertarianske rettigheter som jeg forhåpentligvis en gang blir ferdig med… La meg imidlertid skissere et par viktige elementer som er nødvendige for å forstå det libertarianske alternativet til sosialdemokratiet.

Mennesker eier seg selv! Dette er kjernen og passer som hånd i hanske i forhold til de punktene som er nevnt ovenfor. Så lenge man kun eier seg selv, er det mulig for alle mennesker å ha den samme retten. Lik eiendomsrett til seg selv. Samtidig innebærer en absolutt eiendomsrett til seg selv at andre mennesker ikke kan eie deg. Andre mennesker – inkl. flertallet – har således ingen rett til å bestemme over deg. Lev og la leve!

Siden mennesker ikke kan leve i et vakum uavhengig av andre mennesker – basert på manna fra himmelen – må det finnes retningslinjer for mellommenneskelig omgang og deres forhold til materielle ressurser. Det første løses enkelt (i prinsippet, det kan selvsagt være vanskelige grensetilfeller) gjennom at forhold mellom mennesker skal være frivillige. Tvang er uakseptabelt, det er illegitime rettighetskrenkelser.

Menneskers behov for materielle ressurser løses gjennom eiendomsrett. Det betyr ikke at libertarianere aksepterer enhver eksisterende privat eiendomsrett. Det er kun rettferdig eiendom som er legitim. Debatten om hva dette betyr er like viktig som den kan være vanskelig. Debatten vil være sentral i mitt tidsskrift i lang tid fremover.

Kort skissert og svært forenklet kan man si at mennesker eier det de har skapt. Gjennom den dynamiske skapelsesprosessen oppstår eiendomsrett til en gjenstand. Gjenstanden tilhører da den som har skapt den, og således tilhører den ingen andre. På samme måte som det er tyveri hvis du tar noe jeg har skapt, er det tyveri dersom staten tar dette. Jeg vektlegger dette så sterkt siden det er det libertarianske poenget med de mest vidtrekkende politiske implikasjonene. Det betyr at skatt er i strid med libertarianske rettighetene og at det libertarianske paradigmet således handler om et samfunn uten skatt.

En stat uten skatteinntekter vil ikke kunne utføre de viktige samfunnsoppgaver som den i dag står for. Lovverk, polititjenester, utdannelse, operasjoner, pensjonsordninger, sosialhjelp, kulturinstitusjoner og infrastruktur er essensielle oppgaver i et sivilisert samfunn som er godt å leve i. Det er – etter min mening – åpenbart at staten ikke kan utføre noen av disse oppgavene på en tilfredsstillende måte uten skatt – helt uavhengig av om det ville være ønskelig å ha dem utført av staten hvis de kunne finansieres på en rettferdig måte.

Det er her vi i samfunnet møter vår tids ukritiske tro på troll, nisser og jorden som sentrum for universet. Siden denne overtroen deles av både intelligente og kunnskapsrike mennesker, så må den stikke dypt… Eller kanskje den aldri er blitt utfordret? Vi snakker om avguden staten. Feilslutningen er som følger: Man tror at dersom man sier at noe er ønskelig og en statlig oppgave, så er dette positivt og betyr at oppgaven blir utført på en god måte. Den som mener dette anses som et godt menneske som bryr seg om alt fra utdannelse til kultur. Likeledes tror man at dersom noen mener at noe skal være privat, så er dette negativt og oppgaven kan således ikke utføres. Den som mener dette er et dårlig menneske som ikke bryr seg om verken de syke, de gamle eller biblioteker for den saks skyld.

Feilslutningen her går ikke nødvendigvis på at de tar feil, i hvor god grad ulike funksjoner kan utføres av statlige eller private ”institusjoner” er et empirisk spørsmål. Feilen ligger i at man uten å koble inn hjernen bare tar det for gitt at staten kan utføre dette, mens private ikke kan det. Og selv om det er slik at disse oppgavene i en sosialdemokratisk stat som den norske blir utført på en brukbar måte av det offentlige (sorry, dogmatiske liberalister, Norge er ikke et helvete, men et ganske bra og veldrevet land), så er det såpass mange eksempler på at privat er bedre enn offentlig generelt at man (for å sitere Thomas Sowell, tror jeg), må være intellektuell for å ikke se det. Dette bør i hvert fall få tenkende mennesker til å vurdere nøkternt i hvor stor grad oppgaver kan utføres av private.

Nå ligger det som en konsekvens av de libertarianske prinsipper at det er irrelevant hvor bra disse oppgavene utføres, statlig drift basert på skatt er umoralsk i seg selv. Dette er imidlertid en svært forenklet feilslutning. Rettighetsteoretikere som Ayn Rand og Murray N. Rothbard var begge opptatt av de praktiske konsekvensene av individuelle rettigheter. Rettighetene var (bl.a.) riktige fordi de lot mennesker leve gode liv der de fikk realisert sitt fulle potensiale.

Det er åpenbart at det ville vært noe fundamentalt galt med libertarianske rettigheter hvis konsekvensen var at folk døde av sult i et lovløst samfunn uten kultur og veier, bestående av analfabeter som døde 60 år gamle grunnet mangel på sykehus. Heldigvis er ikke virkeligheten slik selv om den av og til males slik av mennesker som selv er tilhenger av en ideologi – kommunismen/sosialismen – som langt på vei fører til de konsekvensene til tross for at de lover gull og grønne skoger gjennom statlig styring. Folk har en tendens til å ikke se planken i sitt eget øye…

Denne artikkelen er skrevet nyttårsnatten. Et av mine forsetter er å være mer produktiv. Det innebærer at man av og til prioriterer å gjøre ting fremfor å drive overkritisk flisespikking. Det betyr at dere får lese denne artikkelen i sin nåværende tilstand – med alle dens feil og mangler – 1. januar 2006 istedenfor i en mer bearbeidet utgave 3. januar 2006 eller 4. mai 2007…

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å minne alle på at livet er til for å leves. Politikk er ikke meningen med livet, men et (u)nødvendig onde! Jeg vil derfor benytte anledningen til å ønske alle et godt nytt år i livet generelt. Jeg håper Liberaleren også i året som kommer kan gi deg noen nye impulser og friske meninger.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
6 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Eirik Haver
14 years ago

Demokratiet fungerer i dag kun som en plantasje med eiere og slaver. Eierne er flertallet og slavene er mindretallet.

Pål Magne Ånestad
14 years ago

Demokratiet er langt i fra et ideal, men er dessverre et nødvendig onde. Synes også det er svært positivt at en såpass respektert avis/skribent – dog kun i Norges begrensede liberalistiske miljøer – endelig tør si det rett ut til de dogmatiske liberalister i det ganske land; vi har det jævlig bra, selv om mye kan forandres.

Ser også gjerne at det tas en debatt internt blant liberalistene her til lands – gjerne gjennom Liberaleren – om politiske dogmer versus konstruktiv kritikk av sine egne, slik denne artikkelen på en veldig god måte klarte å formidle.

Imponert
Imponert
14 years ago

Skal ikke kommentere selve innholdet her nå, det ser flott ut, og slutter meg til det i sin helhet.
Men jeg må si meg virkelig imponert over en skribent som er istand til å skrive dette kl.06.08 på 1.nyttårsdag. 🙂

Erlend Sand
14 years ago

Hei, god artikel du skrev. Har et par spørsmål:

Når får man eiendomsrett over seg selv? Og skiller du eiendomsrett fra myndighet?

Dette får konsekvenser f.eks ved hva som legitimerer at foreldre kan “styre” barna sine. For er det ikke et rettighetsbrud viss foreldre nekter barna og spise sjokkolade? Eller å hoppe utenfor stupet (da barne trode det kunne fly)?

Og hvem skal gi myndighet viss ikke staten? Skal f.eks foreldre kunne hevde myndighet over ungen helt til de selv går i grava?

Hm.

Bare et par tanker fra meg 🙂

Chris Joy
Chris Joy
14 years ago

>Når får man eiendomsrett over seg selv? Fra man blir født inntil sine foreldre dør. >Og skiller du eiendomsrett fra myndighet? Selvfølgelig. Akkurat som han skiller tog fra myndigheter. Like lite som en trenger myndigheter for å lage og drifte jernbane trenger man myndigheter for å ha eiendomsrett. >Dette får konsekvenser f.eks ved hva som >legitimerer at foreldre kan “styre” barna >sine. For er det ikke et rettighetsbrud >viss foreldre nekter barna og spise sjokkolade? >Eller å hoppe utenfor stupet (da barne trode >det kunne fly)? Foreldre eier sine barn på samme måte som de eier egen arbeidsinnsats eller bil.… Read more »

Erlend Sand
14 years ago

Tror du misforsto noe her.. Med myndighet mente jeg ikke myndighetne, men myndighets alder. Du selv ser ut til å nettopp skissere et motsetningsforhold. For først sier du at man blir født med full eiendomsrett, mens man samtidig vistnokk skal være eiet av sine foreldre. Ehm. Dette er et motsetningsforhod. Spesielt siden du ser ut til å la foreldrene avgjøre om og når de eventuelt vurdere at barnet har “blandet sitt virke med naturen” tilstrekkelig til at det skal få full benytte seg av sin fulle eiendomsrett (ha myndighet). Jeg vil hevde at nettopp overnevnte eksempel er et eksempel på… Read more »