Ukategorisert

Clemet er normal, ifølge Sigurd Allern

Ihvertfall sammenlignet med redaksjonen i Liberaleren. Som ifølge Kristin Clemet består av unge gutter med nettside. Hvilke ordskifter vi går glipp av når media ikke stiller spørsmålene “fra høyre”, ble det ubesvarte spørsmålet i Samtidens mediedebatt igår.

Kristin Clemet, Sigurd Allern og Trine Eilertsen

Tidsskriftet Samtiden hadde invitert til debatt om venstrevridde medier, med utgangspunkt i Dagbladet-kronikken til Kristin Clemet.

Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes åpnet med at hun var snurt fordi Unge Høyre-lederen hadde nevnt nettopp hennes tidsskrift som et eksempel på venstrevrien i media. For å bøte på kritikken valgte hun å invitere fire Høyre-folk til å skrive i det nylig utkomne nummeret; Kristin Clemet, Kåre Willoch, Torbjørn Røe Isaksen og Kaj Martin Georgsen. Ifølge Samtiden er altså høyresiden i Norge begrenset til partiet Høyre. I Samtiden-redaktørens fravær skal forøvrig Kristin Clemet være redaktør for kommende utgave av tidsskriftet.

Popsosialismen strekker seg helt inn i kongehuset
Civita-leder Kristin Clemet var første innleder. Hun avkreftet at det var synd på høyresiden, likeledes at Høyre nå dilter efter FrP i kritikk av media. Utgangspunktet for Clemets kritikk var at hun hadde satt avisenes politiske journalistikk under lupen. Hun kom frem til tre konklusjoner:
– Lederartiklene er blitt likere i toneangivende aviser
– Meningsspennet er trangt (og går fra det nøytrale sentrum og utover mot venstre)
– Mange ledere er direkte meningsløse

Er så dette en nødvendig trend? Nei, ikke hvis vi ser til andre land, for eksempel våre nærmeste naboland Sverige og Danmark. Clemet nevnte flere aviser ved navn. I Danmark øker den politiske interessen, politikk prioriteres av media, og debattene er skarpe.

Representerer de tre konklusjonene en god trend? Nei, svarte Clemet. Politikere som ønsker makt, søker til sentrum. Hun mente partiene må holdes i ørene ideologisk – av avisene.

I media kommer spørsmålene fra venstre, men hvorfor? Røde journalister kan være svaret, og det er kjent fra undersøkelser at journalistene ligger til venstre. Og de blir redaktører tilslutt, sa Clemet, og poengterte samtidig at “popsosialismen nå strekker seg helt inn i kongehuset”.

Mener alle det samme – eller holdes meninger nede?
Som et eksempel på medias venstrevri og ensporethet trakk Clemet frem debatten om kvalitetsreformen. Det kom ingen kritikk “fra høyre”. Høyskole- og universitetsmiljøet var unisone motstandere av reformen. Clemet stilte derfor spørsmålet om alle mener det samme – noe som ville være skremmende. Og hvis noen mener noe annet – er det slik at de ikke tør si det? Det er også skremmende. Kvalitetsreformen ble gjennomført – fordi Clemet hadde flertallet på Stortinget på sin side.

Venstresidens definisjonsmakt
Clemet mente venstresidens logikk om skatt og velferd dominerer norsk debatt, og at staten defineres som god og nøytral. Venstresiden har fått monopol på godhet.

Clemet trakk frem Dagens Næringsliv som unntaket blant norske medier. Noe som heller ikke var helt bra, fordi det sementerer oppfatningen av at høyresiden kun er opptatt av penger og økonomi.

Kristin Clemet konkluderte med at flere borgerlige må delta i debatten, og høyresidens politiske løsninger må gis en ideologisk og moralsk begrunnelse.

Underlig debatt, ifølge Allern
Medieprofessor Sigurd Allern åpnet med at debatten var underlig, men avsto ikke fra å innlede. Allern fremholdt at i et kapitalistisk samfunn som det norske eies og styres mediekonserner av statlige eller private konserner. Allern mente at det i denne virkeligheten er kun “lommer av debatt og innflydelse for venstresiden”. Venstresiden er marginal. Og uinteressant.

Ingenting stopper høyreorienterte stemmer. De ønskes velkommen – hvis de er aktive. Men eierne av disse konsernene er opptatt av å forsvare konsensus – ikke høyrerabiate. Kapitalistiske medieeiere er ikke glade i høyreprofilerte – fordi disse ikke er god butikk.

Allern mente at Clemets mediekritikk bunner i at hun egentlig er forferdelig skuffet over Aftenposten. Allern mente at det var kapitalistene (eierne) som må løse høyresidens medieproblemer – ikke venstresiden.

Allern har tidligere sagt at det ikke er noe problem om 70% av journalistene stemmer SV. Ordstyreren spurte ham derfor om det ville vært et problem om det var Frp som hadde slik andel. Allern svarte at det er uheldig at FrP ikke er representert blant norske journalister, men VG er en populistisk høyreorientert avis.

Journalister konsensusorienterte
Den siste av innlederne, Trine Eilertsen fra Bergens Tidende, avviste at en slik debatt kan ta utgangspunkt i aviser som Aftenposten, VG og Dagbladet. For det finnes ingen nasjonale papiraviser, kun nasjonale etermedier (som TV2 og NRK).

Eilertsen var enig i at lederskribentene er like i standpunkter, og dermed ligner på norsk politikk. Som er sentrumsorientert.

Eilertsen beskrev journalistisk metodikk med et eksempel fra fremleggelsen av ethvert statsbudsjett. Journalister skal undersøke konsekvensen av budsjettforslag og vedtak; hvem rammes av dette? Dermed blir journalistene orientert mot konsensus. Hun vedgikk at også alternativene burde undersøkes; hva om endringen ikke gjøres? Men det skjer sjelden. Følgen er at journalistene blir konserverende, og motstandere av endringer. Hun slo fast at mediene reflekterer samfunnet; det er en svak politisk polarisering.

Eilertsen avsluttet med å trekke frem meningsløsheten (Clemets 3.konklusjon) i norske medier. Det er paradoksalt at avisene mener noe om hvem som bør være USAs president, men ikke tør anbefale regjeringsalternativene i et norsk valg.

Innlederne kommenterer hverandre
Clemet var enig med Allern i at det finnes en god folkelig offentlighet, også kalt populisme. “-Vi mangler ikke organer for FrP, hvis vi inkluderer etermediene”. Det hun savnet var de klassisk borgerlig-liberale mediene.

Allern mente at for få på høyresiden var opptatt av ideologiske spørsmål. De få som er det har så mye makt at de ikke vil debattere makt. Sigurd Allern mente Clemet var på jordet ved å hylle mediesituasjonen i Danmark og Sverige, og han mente norsk mediestruktur var helt unik.

Med referanse til Kvalitetsreformen fortalte Eilertsen at hun har forsøkt å få forskere i tale, og få dem til å engasjere seg i samfunnsdebatten. Uten hell. For få forskere er engasjert i eller har en mening om det samfunnet de er en del av, og forsker på vegne av, var hennes konklusjon.

I debatten
komplimenterte tidligere RV-leder Aslak Sira Myhre (gift med Samtiden-redaktøren) Kristin Clemet for å ha forsøkt å prege offentlig debatt i 20 år. Han henviste til Kvalitetsreformen, og misunte Clemet hennes gjennomføringsmakt. Alene, som han sa det. I motsetning til media, som kan kommentere – men er uten makt. Clemet repliserte at hun hadde flertallet på sin side, men at dette ikke kom frem i debatten.

Kjetil Wiedswang fra Dagens Næringsliv opplyste at DN mener mye om mer enn næringsliv. Avisen er for republikk og mot statskirke. Wiedsvang opplyste at han visste forskjell på Friedman og Hayek, men klaget over at de han kranglet med, visste for lite. “- Venstresidens kompetanse på “min del av verden” er lik null”.

Ap-mannen Ingjald Ørbeck Sørheim mente at i mediedebatten holdes ting utenfor som virkelig preger folk; reklame (komersialisme) og kapitalisme. I forhold til dette var høyre-/venstre-debatten til Clemet marginal.

Bent Johan Mosfjell fra Liberaleren problematiserte høyre-venstre aksen ved å påpeke at han nok lå nærmere Aslak Sira Myhre enn høyresiden når det gjaldt amerikansk utenrikspolitikk og innvandring. Han fulgte opp den tidligere RV-lederen med å legge vekt på at det ikke er noen som stilte spørsmålet til Clemet om hvorfor hun ikke ville privatisere universitetene og hvorfor ingen spurte hvorfor intelligente, ressurssterke studenter trengte subsidier. “Hvor er nysgjerrigheten hos journalistene?”, spurte han.

Mimir Kristjannson og Torbjørn Røe IsaksenRød Ungdom-leder Mimir Kristjannson mente at høyresiden ikke var ideologiske i den politiske debatten, men kun når man gjennomførte sakene. I motsetning til venstresiden (og han fikk dermed gitt et spark til SV i regjeing).

Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen vektla at høyresiden selv hadde ansvaret for å delta i debatten.

Heidi Nordby Lunde var den som stilte spørsmålet om hvilke ordskifter vi går glipp av når media ikke stiller spørsmålene “fra høyre”. Hun latterliggjorde Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanens stempling av Erna Solberg som “ytterliggående fløypolitiker”, og lurte på om dette betød at hun som liberalist dermed var falt helt ut av skalaen.
Nordby Lunde påpekte at “hver gang noen forsøker å kritisere den sosialdemokratiske modellen står et skrekkabinett av 68’ere klare til å sable dem ned for å forsvare det de selv har vært med å bygge opp.”

Clemet normal, i forhold til Liberaleren-redaksjonen
Liberalerens redaktør påpekte at efter 60 års sosialdemokrati, som har preget både skolesystemet, journalistutdannelsen og samfunnsdebatten, kan man ikke forvente at spørsmål og vinklinger “fra høyre” detter ned i hodene på journalistene.

Samtidig ble det påpekt at Høyre ikke er noe annet enn et sosialdemokratisk parti, som ikke vil styre mindre – bare bedre. Med slagord som “mer for pengene” oppmuntrer heller ikke Høyre til noen dyptpløyende ideologisk debatt.

Det er også grunn til å efterlyse hvilke standpunkter som ikke synes i debatten. Er det FrP, Høyre, KrF eller Venstres synspunkter som bør tydeligere frem?

Det er Liberaleren som har vinklingene, standpunktene og spørsmålene “fra høyre”. Det er vi som kaller verneplikt for slaveri, er mot at makt arves, mot statskirken – og for åpne grenser.

Kristin Clemet repliserte at hennes sidemann Sigurd Allern under mitt innlegg kommenterte at i forhold til Liberalerens redaksjon fremsto jo Clemet som normal.
Clemet sa i sitt svar at Liberalerens synspunkter er vanlige i andre land, men nærmest fraværende i Norge. Og karakteriserte i samme slengen redaksjonen som “unggutter med nettside”. For redaktøren, som er 9 år yngre enn Clemet er det naturligvis hyggelig å bli definert som “unggutt”. Men det var vel sannsynligvis ikke ment som noe kompliment.

De interessante spørsmålene kommer fra utlandet
sa Clemet, og refererte til at det var en kinesisk (!) student som lurte på hvorfor det ikke var private universiteter i Norge, og det var finsk TV som lurte på hvorfor vi i Norge diskuterer ressurser til skolen, når vi har mest av alle.

Clemet avsluttet med at partiene i Norge er blitt kampanjeorganisasjoner fremfor ideologiske verksteder.

Ble vi klokere av debatten?
Vi kan ihvertfall oppsummere med at ingen mener det er synd på høyresiden. Men så var det jo heller ingen fra FrP som tok ordet i debatt.

Clemets oppsummering står igjen:

– Lederartiklene er blitt likere i toneangivende aviser
– Meningsspennet er trangt (og går fra det nøytrale sentrum og utover mot venstre)
– Mange lederartikler er direkte meningsløse

Skal høyresiden vri debatten, og vinne definisjonsmakt, må standpunkter spisses – og ikke minst fremføres i debatten.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
4 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Anders Eldor Boye
Anders Eldor Boye
13 years ago

“For å bøte på kritikken valgte hun å invitere fire Høyre-folk til å skrive i det nylig utkomne nummeret; Kristin Clemet, Kåre Willoch, Torbjørn Røe Isaksen og Kaj Martin Georgsen. Ifølge Samtiden er altså høyresiden i Norge begrenset til partiet Høyre.”, skriver du. I rettferdighetens navn var vel dette et svar på Clemets savn av de borgerligliberale stemmene og dermed et ganske relevant svar.

Resten av “høyresiden” er vel i stor grad Frp, og de har jo Norges største tidsskrift og desidert mest leste lederartikkel på sin side.

Og sjiktet Liberaleren representerer er tross alt ganske smalt.

- O.
13 years ago

Er det VG eller Se og Hør du mener, Boye? 😉

Øyvind
Øyvind
13 years ago

Hender jeg lurer på hvor mange av VG-lesere som faktisk leser lederartikklene deres overhodet.