Statsminister Jens Stoltenberg gikk i sin nyttårstale i samme felle som mange aviskommentatorer de siste dagene; å snakke om kvinnestemmerettsjubileet som et jubileum for kvinnene. Egentlig var det almen stemmerett som fikk sitt gjennombrudd 11.juni for 100 år siden.
Kampen for at også kvinnene skulle få ta del i samfunnsutviklingen, og få frihet til å ta egne valg kom ikke av seg selv.
I Storbritannia var kampen for at kvinnene skulle betraktes som fullverdige individer på linje med menn tøffere og hardere enn i Norge. Sultestreik, voldsomme demonstrasjoner og stadige fengslinger var dagligdags både for pioneren Emmeline Pankhurst, datteren Christabel og de andre – som ble kalt sufragetter. Men det begynte allerede under den franske revolusjon. Både i Storbritannia og Frankrike. i Storbritannia kjempet Mary Wollstonecraft for kvinners rettigheter. I Frankrike erklærte Olympe de Gouges at hvis kvinner kunne bestige skafottet (bli henrettet) burde de også kunne bestige talerstolen. Hun ble henrettet..
I Norge startet det med Camilla Collett, og romanen Amtmandens døtre. De som er fedrenes og brødrenes eiendom, til de blir mannens eiendom ved ekteskap. Efter 1814 utviklet og utvidet det norske demokratiet seg sakte men sikkert. Stadig nye fikk være med og ta beslutninger både for seg selv og for andre. I 1886 kom stemmerett for kvinner for alvor på dagsordenen, og i 1913 ble det altså vedtatt. Men først fikk kvinner stemmerett ved kommunevalg i 1907.
Jens Stoltenberg valgte i sin nyttårstale å fokusere på Fernanda Nissen som en pioner for kvinners rettigheter. Og det er riktig. Mange kvinner bør løftes opp som et eksempel på hva som kan oppnås når sterke personer går foran og viser personlig mot, gjennomføringsvilje og tro på egen sak. Fernanda Nissen er en av fire kvinner som i jubileumsåret fremheves for å ha løftet frem stemmeretten som den viktige reformen som skulle likestille kvinner og menn hva angikk politiske rettigheter. Arbeiderpartiet var jo ikke noe stort parti på Stortinget de årene da kampen for kvinners politiske rettigheter foregikk for fullt. Arbeiderbevegelsen kjempet først og fremst gjennom fagforeningene, for arbeidernes rettigheter. Og blant arbeiderne var det naturlig nok mange kvinner. Industrialiseringen gav kvinner mulighet til å arbeide. Men det var også nødvendig, for å bidra til familien. Og også på dette området hindret lovverket kvinner i å ta del i samfunnet fullt ut, i dette tilfellet ved at gifte kvinner kunne sies opp hvis menn trengte stillingen.
Arbeidet med å skaffe kvinner stemmerett foregikk først via Kvindestemmeretsforeningen, så Landskvindestemmeretsforeningen. Noen av de viktige pionerene i arbeidet var Gina Krog, Fredrikke Marie Qvam (første formann), Betzy Kjelsberg, og Anna Rogstad.
I jubileumsåret består halve regjeringen av kvinner. Flertallet av stortingspartienes ledere er kvinner. Hvis de borgerlige partiene vinner valget 09.september vil Norge sannsynligvis få en kvinne som statsminister. Uten at det bør være noe å rope opp om. Selv om Erna Solberg (eller Siv Jensen) kun blir den 2.kvinne i rekken av norske statsministre.
I jubileumsåret for at almen stemmerett ble innført fordi også kvinner fikk stemmerett ved stortingsvalg kan det settes fokus på trekk ved både det norske og det internasjonale samfunnet som har med kvinners stilling å gjøre.
La meg nevne noen: Kvinner er utsatt for vold og voldtekt. Vold foregår i hjemmet, men krisesentrene – der kvinner og barn kan søke tilflukt når hjemmet ikke lenger er den trygge arena det bør være – lever en forhutlet tilværelse i utkanten av den såkalte velferdsstatens tilbud. Rike folks pengegaver ses ofte på med mistenksomhet her i Norge. Men hva om en eller flere av de best bemidlede blant oss går sammen om å sikre driften for landets krisesentre i f.eks en tiårsperiode?
Jens Stoltenberg sa i sin nyttårstale at samfunnskontrakten er enkel: Alle skal yte efter evne og få efter behov. Min påstand er at samfunnskontrakten handler om noe annet: Staten er opprettet for å beskytte menneskenes rettigheter. Men slik er det ikke idag. på Dagsrevyen før statsministerens nyttårstale kunne vi høre at det har gått nesten 18 måneder fra Massakren på Utøya og bombeattentatet mot regjeringskvartalet før Norge fikk sitt første heldøgnsbemannede politihelikopter! Og fortsatt er beredskapen her til lands langt dårligere enn i våre naboland. Når menneskers rettigheter skal beskyttes handler det om nok politi, nok adekvate virkemidler for politiet, domstoler som behandler saker på en rask og sikker måte, slik at både ofre og kriminelles rettssikkerhet ivaretas. Når voldtektsanmeldelser henlegges, tilbudene til kvinner som utsettes for vold er mangelfulle, det mangler politifolk i gatene, og selv saker med kjent gjerningsperson henlegges – ja, da er ikke menneskenes rettigheter beskyttet godt nok av staten. Og dette er statens fremste oppgave!
Statsministeren er opptatt av arbeidslinjen; at folk jobber og dermed yter til samfunnet (ifølge hans definisjon av samfunnskontrakten). Jo flere som jobber, jo færre går på trygd. Hans rgjering har ofte fokusert på at kvinner skal kunne jobbe heltid, og at deltid er en fattigdoms- og pensjonsfelle for kvinner. Men de fleste deltidsjobber for kvinner finnes nettopp i offentlig sektor. I helse- og omsorgssektoren. Skal kvinner kunne delta i yrkeslivet på lik linje med menn er det nå først og fremst staten, fylkeskommunene, kommmunene og helseforetakene som må gå foran – ved å omgjøre deltid til heltid. For de som ønsker det. Den rødgrønne regjeringen har hatt syv år på seg. Også på dette området kan det konstateres løftebrudd.
Heller ikke for kvinner er den rødgrønne regjeringen en god regjering. Men de fagre ord og fine formuleringer i 2013 kommer til å fremstille det annerledes.
