Ukategorisert

Kvinnekampen – aktuell som aldri før

Idag er det som kjent Kvinnedagen. Parolemøtene i Oslo, Bergen og Stavanger har vist at hvordan dagen skal fremstå er viktigere enn noensinne. Men selve kampen for kvinners rettigheter burde vel være viktigst?

Idag har A-magasinet til Aftenposten en rystende historie om en kvinne som opplevet at både hun og hennes barn ble slått av hennes mann, ungenes far. Tilslutt fikk hun hjelp til å bryte ut av ekteskapet.

Som mann har jeg visse fordeler. Det er ingen som kommer til å slå meg fordi jeg er mann. Det er ingen som mener at jeg skal ha 15% lavere lønn enn mine kolleger som gjør samme jobb – fordi jeg er mann. Det er heller ingen som regner med at jeg kommer til å få dårlig pensjon fordi jeg har jobbet færre år eller brukt deler av min tid i arbeidslivet på å jobbe deltid. Det er det nemlig bare kvinner som er dumme nok til å gjøre. Og naturligvis kommer ingen til å spørre meg i et jobbintervju om jeg planlegger å bli gravid. Det er jo en fysisk umulighet. Men vil de av den grunn droppe å spørre om jeg vil ta ut fedrekvoten? Ja, hvis jeg er så heldig å være blant de menn som får lov til å ta ut fedrekvote, da. Og siden jeg ikke er kvinne vil jeg ikke bli nektet medlemskap i Det Norske Selskab, om det hadde vært aktuelt. Men jeg har bedre ting å bruke dagene på.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å bli nektet rettigheter på grunn av mitt kjønn. Det fremstår som helt absurd at det overhodet skulle skje. Men for en god del av mine medborgere her til lands er dette høyst aktuelt. Dessverre. Er det noe bare de som rammes av det skal bry seg om, eller er det også min sak? Naturligvis er det også min sak. Urettferdighet angår oss alle, er min enkle påstand.

Jeg kan ikke la være å kjempe mot slaveri fordi jeg ikke risikerer å bli holdt som slave. Jeg kan ikke la være å kjempe mot diktatur andre steder fordi Norge tilfeldigvis er et demokrati. Og da er det vel heller ingen mening i å la være å kjempe mot diskriminering av kvinner fordi jeg tilfeldigvis er født som mann?

Diskriminering er urettferdig, uansett hvem det rammer. Som Arnulf Øverland skrev: “«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!”

Det finnes dem som risikerer å få sine kjønnsorganer ødelagt – fordi de er kvinner. Det finnes dem som risikerer å bli tvunget til å gifte seg med en de hverken elsker, ikke kjenner og knapt har møtt. Og det rammer begge kjønn. Begge deler skjer i Norge.

I Norge har vi hatt kvinnelig statsminister, justisminister, forsvarsminister, finansminister, samferdelsminister og mye annet. Men ikke kvinnelig utenriksminister. Kanskje den neste heter Ine Marie Eriksen eller Siv Jensen? Fire av syv partier på Stortinget har kvinnelige leder (V, H, SP, FrP). Halve regjeringen består av kvinner. Likevel opplever kvinner som deltar i samfunnsdebatten at de (spesielt på nett) utsettes for kommentarer relatert til kjønn og utseende. Som om det skulle ha noe relevans for temaet som diskuteres.

I Saudi-Arabia får ikke kvinner kjøre bil. De kan ikke forlate landet uten i følge med mannlige slektninger. I Syria og en rekke andre konfliktområder rundt om i verden blir kvinner voldtatt og utsatt for annen seksualisert vold. Det skal ødelegge deres og familiens ære. Men hva med æren til den som begår overgrepet? Er ikke vedkommende i sannhet æreløs?

Kvinners helse er spesielt utsatt ved graviditet og fødsel. Mange nye liv avsluttes før fødselen, nettopp fordi barnet som ventes er en jente. Hvordan jenter og kvinner behandles bærer fortsatt preg av at de betraktes som annenrangs borgere og knapt nok det.

For meg som er tilhenger av individuelle rettigheter er det en selvfølge å kjempe for at alle individer skal ha disse rettighetene – uavhengig av nettopp kjønn, i tillegg til etnisk tilhørighet, seksuell legning og eventuell religiøs tilhørighet. Urettferdighet og diskriminering bør man bekjempe uansett hvem som rammes. Om et individ utsettes for noe negativt på grunn av kollektivistiske inndelinger (kjønn, etnisk tilhørighet, seksuell legning eller religiøs tilhørighet) er det en urettferdighet utenpå en annen.

Man kan være uenige om virkemidler. Det viser parolemøtene foran 08.marstogene i Bergen, Stavanger og Oslo. Det er naturlig. Politikk handler om uenighet. Ulike ideologier og ulike løsninger. Men til tross for all ulikhet har man vel noe til felles? Troen på at alle mennesker har de samme rettigheter?

Kvinner mange steder i verden har fått de samme formelle rettigheter som menn. Men ikke alle steder. Men uansett hvor mange rettigheter kvinner får, hjelper det lite om ikke også holdninger endres. Når 28% av menn mener kvinner må ta ansvar for voldtekt, og det anses som en selvfølge at det er kvinner som tar hovedansvar for barn de første årene efter fødselen, mener jeg det viser at noen fortsatt har en lang vei å gå.

Når barne- og familieminister Inga Marte Thorkildsen (SV) mener at lønnet arbeid er viktigere enn å oppdra barn viser det at hun har en lang vei å gå. Det er ikke vanskelig å forstå at Thorkildsen vil unngå at kvinner går i pensjonsfellen (får mindre pensjon fordi de jobber færre år og mer deltid), men må hun rakke ned på de som tar valget om å prioritere egne barn foran personlig økonomi tiår frem i tid? Hva med en appell om at menn kanskje vurderer sin arbeidsmengde de første årene av deres egne barns levetid?

Det er mye man kunne skrevet om på Kvinnedagen 08.mars, men så lenge kvinner blir slått fordi de er kvinner, får seksuallivet ødelagt gjennom kjønnslemlestelse fordi de er kvinner, blir nektet å kjøre bil eller ta utdannelse og jobb fordi de er kvinner, da blir aldri kampen for at individuelle rettigheter også skal gjelde kvinner uaktuell. Dessverre.

Les også:
Vampus
Ingvild Næss Stub hos Minerva
Sigrid Bonde Tusvik i VG
Guri Melby i Dagsavisen
Torbjørn Røe Isaksen er feminist hvis du vil

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Eivind Knudsen
7 years ago

Meget god og velskrevet artikkel – som vanlig. Registrerer at mens de såkalte feminister på venstresiden er mest opptatt av husarbeid, styreplasser og heltid, har høyresidens intelligensia en tilnærming til likestilling som handler med om retten til ikke å bli utsatt for vold og tvang osv. Nok en grunn til ikke å være sosialist.