Kunnskap

‘For mye folk’ er ikke problemet

Vi er rett og slett for mange, er et vanlig omkved. Ofte er noen andre for mange, om man undersøker nærmere. Her hjemme har vi tross alt nok med å holde fødselstallene oppe. Fremskrivning av befolkningstall kombinert med en velmenende resept for befolkningskontroll er en gammel øvelse (gjerne med utilsiktede, katastrofale konsekvenser, som i Kina). Thomas Malthus analyserte seg i 1798 frem til at eksponentiell vekst i befolkningen snart ville overvelde en lineær vekst i matforsyningen. Det virker logisk nok, men viser seg oftest galt i praksis. Paul Ehrlich og Julian Simon demonstrerte feilslutningen gjennom det berømte Simon-Ehrlich veddemålet i 1980.

Hans Roslings dokumentar “Don’t panic”

Vi ender i en malthusisk feilslutning når vi ekstrapolerer en kortsiktig trend som om den var evig, og lar andre variabler stå stille (jfr Ehrlich i veddemålet). Det er en forutsigbar S-kurve som selvsagt ikke kan fremskrives fra sitt bratteste nivå. Vi må vite noe om hvorfor befolkningen øker. Store barnekull har eksistert til alle tider, men eksplosivt økende befolkning i hele verden samtidig er et relativt nytt fenomen. Årsaken er at færre barn i hvert barnekull dør, og de som overlever lever samtidig lenger. Etter noen år redusereres erfaringsmessig også fødselstallene, men det er betydelige forsinkelser inn i en befolkningspyramide som skal endre form. Faktisk er det slik, i følge den avdøde svenske demografiprofessoren Hans Rosling, at nesten uansett hva som (realistisk) skjer fremover, vil verdens befolkning nå en topp på om lag elleve mrd rundt år 2100 (datasettene til Rosling kan utforskes på Gapminder) . Et hovedpoeng er at antall barn under femten år i verden har stått stille på to mrd i tjue år. Flere mennesker lever lengre og bedre liv. Det bør være den fremste indikatoren på en bedre verden.

“ Men det er én seier og én krone, og én frelse og ett svar: kjenn dere selv, vær ufruktbare og la jorden bli stille etter dere. ”

Peter Wessel Zapffe i Den Sidste Messias
Befolkningspyramiden skal justeres i en mannsalder fortsatt. Kilde: https://www.populationpyramid.net

Det er ikke lenger noen befolkningseksplosjon, og grunnen er ganske enkelt at flere har blitt rike, mange flere har blitt mindre fattige, stadig mer effektive medisiner, teknikker og hjelpemidler blir billigere og mer tilgjengelige, og de viktigste effektene disse har på barnedødelighet og levealder har nådd de fleste områder i verden. Befolkningspyramiden har imidlertid fortsatt en lang spiss – fra ca 30 års alder og oppover. Den skal breddes ut og justeres til et nytt ekvilibrium i alle alderskohortene opp til normal naturlig livslengde (og la oss for all del håpe menneskers naturlige livslengde øker for alle, slik f eks Aubrey de Grey i SENS-foundation jobber for).

Intervju med Aubrey de Grey om aldring

Til tross for at tallenes tale er rimelig klar, gjenstår enkelte store utfordringer (utover den stadig populære malthusiske feilslutning). 7,7 mrd mennesker i dag slipper ut mindre klimagasser, og forbruker mindre energi og naturressurser, enn 11 mrd formodentlig rikere mennesker i 2100, alt annet likt. Vi kan anta (og håpe) at fremtidens 11 mrd vil forbruke betydelig mer per hode om vi fremskriver dagens trender. Vi bør omfavne en slik fremtid, i stedet for å begrense livskvaliteten til verdens fattigste. Miljøpessimisme rammer skjevt.

Økt levestandard handler i stort om å kontrollere mer energi. Det finnes absolutt ressursknapphet her og der, f eks tilgangen på helium, men oftest er det gjenvinning, utvinning eller tilvirkning som er for energikrevende, og dermed ikke regningssvarende. Et tonn eller to med stål, gummi, plast, glass og alt annet som inngår i f eks en bil, koster mye mindre enn en ferdig bil der energi, logistikk og arbeidskraft er innsatsfaktorer i tilvirkningen. Som et tankeeksperiment: hadde energien vært gratis, kunne vi redusert kostnadene for logistikk, arbeidskraft og de fleste råvarene ytterligere. Energiinnsatsen er en sentral kostnadsdriver i alle ledd av produksjonen. Nøkkelen er, som den alltid har vært, mer og billigere energi. Det er ikke slik at vi trenger 1,5 jordkloder om noen år, slik det ofte hevdes. Vi er begrenset av energiknapphet, ikke generell ressursknapphet.

Første oppskytning av Falcon Heavy fra SpaceX

(Lite sidespor til absolutt ressursknapphet: store forekomster av bundet helium er en potensiell oppside ved å etablere gruvedrift på månen, når forbedret teknologi og større knapphet en gang i fremtiden gjør det lønnsomt. Utviklingstakten for romfartsteknologi de siste ti årene gir grunn til optimisme – og til syvende og sist er dette også et energispørsmål.)

Samtidig vet vi at det er nok energi tilgjengelig til at de 11 mrd i fremtiden kunne leve med størrelsesordner høyere energiforbruk per hode enn selv den rikeste milliarden i dag. Sollyset som faller bare på verdens ørkener i løpet av en håndfull timer, bærer i seg energipotensialet til å dekke dagens verdensforbruk i et år (se f eks Nadine May, 2005 for detaljer). Vi klarer bare ikke utnytte energikildene og lagre energien vi utvinner godt nok, billig nok og i tilstrekkelig skala med dagens teknologi.

Fremskrivning av energimiks fra EIA

Solcellepaneler er for en stor del laget av sand, og solen sender over en kilowatt til hver kvadratmeter jorden eksponerer mot den året rundt. All annen fornybar energi enn direkte sollys er dypest sett solenergi ad omveier. Det mest effektive på sikt vil som hovedregel være å høste energien direkte fra solen (med særlig vannkraft som et hederlig unntak). Gitt trendene de siste tiårene, er det lite sannsynlig at vi ikke vil være bedre i stand til å utnytte disse ressursene ettersom befolkningen øker mot 11 mrd. Om vi ser oss femti år tilbake, har vi muligheter i dag vi ikke kunne drømme om da. I fremtiden kan både hustak, biltak og lokale landområder bidra litt hver for seg til desentralisert strømproduksjon fra solen, kanskje fra andre kilder varierende med lokale forhold. Ganske sikkert må man også supplere med sentralisert produksjon fra større kraftverk som ikke er basert på variable energikilder. Om energien kan lagres lokalt i tillegg, reduseres behovet for store sentraliserte kraftverk. Men i dag er både batterier og solceller for dyre, særlig sammenlignet med kull. Batterier er regningssvarende kun under spesielle omstendigheter, som f eks mange års politisk vanstyre i sør-australia som har gjort selv lithium-batterier lønnsomme i storskala. I fremtiden er regnestykket ganske sikkert annerledes.

Prisen på solcellepaneler stuper

I dag (og de siste femti årene) har vi derimot enorme ubrukte energiressurser i form av atomkraft, selv om uranreservene ikke varer evig. Det kunne bidratt til å senke klimagassutslippene . Reservene av thorium er enda mange størrelsesordner større. Frankrike dekker f eks over 70% av energiforbruket fra ca tyve atomkraftverk, og under 10% fra fossile kilder. Frankrike har brukt kjernekraft siden 1962 uten uhell. Dessverre har en stor del av miljøbevegelsen vært mer opptatt av å insistere på teknologien som foreløpig ikke kan løse utfordringene de søker å løse (sol- og vindkraft og andre variable energikilder kan ikke uten videre erstatte base load fra kull- og atomkraftverk), og i stedet bidratt aktivt til å legge ned eksisterende atomkraftverk (!) og hindre utbygging og utvikling av nye siden sytti-tallet. Paul Ehrlich (som tapte veddemålet i første avsnitt) har vært aktiv og urokkelig hele veien, og kan i år smykke seg med å ha tatt feil i femti år.

Variable energikilder er utfordrende for strømnettet

Klimagassutslipp virker å være både en eksistensiell krise, og ikke kritisk nok til å legge om fra kull til kjernekraft. Forstå det den som kan. Mye tyder på at deler av miljøbevegelsen er blitt mer oppmerksomme på denne kognitive dissonansen. Ungdomspartiene er f eks mindre negative til kjernekraft enn sine respektive moderpartier (med unntak for Liberalistene, som aldri har vært mot atomkraft). Det er mulig et politisk generasjonsskifte vil avklare denne litt flaue dissonansen.

Befolkningseksplosjonen har løst seg selv for lenge siden, i den grad den var et problem. Fremtidens utfordring er mer og billigere, fortrinnsvis fornybar energi. Og det er millioner av dedikerte hjerner som jobber hver dag for å løse de små og store teknologiske utfordringene som må løses. Vesten kan bygge ut atomkraft i stor skala i dag, og det kan sannsynligvis suppleres lønnsomt med fornybar energi i nødvendig skala om et tiår eller to. Om India, Kina og andre tidligere og nåværende utviklingsland ikke løftet seg ut av fattigdom, hadde milliarder av mennesker fortsatt kastet bort kognitive ressurser på å sanke ved og lete etter neste måltid. I stedet kan mange av dem nå bli forskere, ingeniører, gründere og alt annet som får en økonomi til å blomstre. Da kan de både leve sine liv med flere og mer interessante muligheter, og bidra til å virkeliggjøre en mer energirik fremtid for alle.

Tenk om de velger å bruke tiden sin på å demonstrere mot atomkraftverk eller skolestreike for klimaet i stedet?

Kommentarer

Please Login to comment

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.