Bakgrunn

Psykadelika som dør

Etymologisk sett betyr psykedelika “lar bevisstheten manifesteres”. Ved utgangen av 1938 oppdaget kjemikeren Albert Hoffman det psykedeliske stoffet lysergsyredietylamid, forkortet LSD – populært kalt “syre”. Det fremstilles av lysergsyre fra meldrøye, en sopp som vokser på korn, og har blitt brukt av innfødte i Sentral-Amerika i flere tusen år. Fem år senere, den 19. april 1943, senere kjent som “Bicycle Day”, fikk Hoffman i seg 250 mikrogram av stoffet med et uhell. Beskrivelsene av hva han ser, er oppsiktsvekkende. Han ser blant annet for seg sin egen assistent som en ondskapsfull, lumsk heks med en fargerik maske. Ikke overraskende er den første trippen skremmende og angstfull lesning. Man skal aldri innta et stoff man ikke vet hva er, spesielt ikke i så store doser. Hoffman visste ingenting hva det var han hadde fått i seg, effektene det ville ha eller hvor lenge det kom til å vare.

På begynnelsen av 1960-tallet, romfartens tiår, var begeistringen stor for dette stoffet. Det ble i psykiatrien brukt som behandling mot alkoholisme, tvangsnevroser, angst og depresjon. William Griffith Wilson, som medgrunnla Anonyme Alkoholikere (AA) og fant opp 12-trinnsprogrammet for å slutte å drikke, vurderte faktisk å inkludere å ta en liten brukerdose LSD som det trettende trinnet. Anekdotiske eksempler på den tiden viser at dette hjalp flere å slutte enn bare Wilson. Selv hadde han tatt det under oppsyn av den britiske psykiateren Humphry Osmond, og Wilson ble overbevist om at det kunne styrke samholdet mellom deltakerne av AA.

Optimismen i psykologimiljøene var utstrakt og utbredt. Stoffet fikk forskningsben å stå på i universiteter som Johns Hopkins, New York University og Imperial College i London. Her hjemme i Norge sto den diakonale institusjonen Modum Bad (den gang Modum Bads Nervesanatorium) i spissen med den kristne psykiateren Gordon Johnsen, forankret i den psykodynamiske tradisjonen. De gjorde mer enn 2000 pasientbehandlinger med LSD. Resultatene ble sett på som terapeutiske lovende. Direktør Helsedirektoratet (den gang Medisinaldirektoratet) og embetsmann Karl Evang, støttet ham. Stoffet var ansett som en hurtigere vei til sjeledypet og det ubevisste enn psykoanalysens tidkrevende tolkning av drømmer og underbevisstheten.

Baksiden ved oppdagelsen av stoffet, er at det kan misbrukes. CIAs MKULTRA-program, som pågikk fra 1953 til 1964, er et eksempel på dette. Hensikten med programmet var å bruke kjemiske stoffer til å subliminalt påvirke, endre og utvikle nye metoder for bevissthets- og adferdskontroll hos mennesker. Rett og slett statlig hjernevask av uskyldige, intetanende borgere. John Marks har skrevet godt om den statlige etterretningens forferdelige prosjekt, og forsøket på å finne sannhetsserumet, i boka “The Search for a Manchurian Candidate”.

Populærkulturen fikk nyss i psykadelikaens krefter. Alle hippiene med hasjsneipen i hånda jammet med og smilte lurt når Beatles’ kjente låt “Lucy in the Sky with Diamonds” ble spilt av på festivaler. Låtskribent John Lennon benektet halvhjertet for at låta var et akronym for LSD, men det var inneforstått at disse gutta var storbrukere av disse type stoffene og skjønte hva de gjorde når de navnga sangen.

Politikerne oppdager så at psykedelika hadde fått fotfeste. Mot slutten av 1970-tallet trappet Richard Nixon opp “war on drugs”, altså krigen mot narkotika. Norge fulgte hakk i hæl etter onkel Sam. LSD ble inkludert, sammen med heroin, amfetamin og en rekke andre rusmidler (foruten alkohol), som den ellevte landeplage. Da ble det slutt på forskningen av disse farmakologiske stoffene for en stund. Nixon nølte heller ikke med å kalle psykologen og Harvard-forskeren Timothy Leary for “den farligste mannen i Amerika”, fordi han hadde snakket positivt om det restituerende potensialet til psykedelika i forhold til diverse traumelidelser og avhengigheter.

4 1 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments