Kommentar

Makt og ytringsfrihet i Kinas verdensorden

Hanne Skartveit i VG har skrevet en utmerket kommentar om Kinas voksende innflytelse i verden og Norge. Hun advarer om at en verden fundert på det kinesiske kommunistpartiets prinsipper ikke vil være et godt sted å være. Det er det vanskelig å være uenig i.

Med dette som bakteppe, er det også verdt å skjenke en tanke til hvordan vi har håndtert denne utviklingen så langt, og hvordan vi bør forholde oss til økende press mot våre liberale verdier i fremtiden. Det er ytringsfriheten som har vært satt under størst press fra autoritære krefter så langt. Ledende norske politikere har ikke alltid imponert.

Skartveit podcast i VG: Øystein Tunsjø om maktkampen mellom USA og Kina

Feig karikaturrespons

Danmark og Norge gjennomlevde karikaturstriden sammen i 2006. Karikaturer av profeten Muhammed ble trykket i en dansk avis, og ble republisert i det norske tidsskriftet Magazinet av redaktør Vebjørn Selbekk. Autoritære religiøse krefter ønsket trykkefriheten stoppet under trusler om vold og opptøyer.

Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen var forbilledlig klar på forsvaret av ytringsfriheten. Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre responderte derimot svært vagt om ytringsfriheten ispedd analyser av hva som var klokt å si høyt, og hva man hadde rett til å si. Etterlatt inntrykk ble alt annet enn et tydelig forsvar av ytringsfriheten, og det nærmet seg en offisiell beklagelse mer enn vi satte pris på.

Selbekk følte neppe mye moralsk støtte fra offisielt hold i Norge. Slikt demper ytringsklimaet.

Det har virket som Støre ved mer enn én anledning har lagt mer vekt på et bekvemt politisk utkomme, enn å stå i konflikten.

Ytringsfrihet inn bakveien

Norske politikere opptrer stadig servilt overfor det kinesiske diktaturet. Dalai Lama, representant for én av diktaturets mange undertrykte grupper, ble forvist til stortingets bakdør i 2014. Diktaturets sendemann fikk derimot rød løper, og norske myndigheter var behjelpelige med å gjemme demonstranter ut av syne for ham. Det er næringsinteresser, lakseeksport og kanapeer med diktaturets mektigste som disponerer hovedinngangen.

I den såkalte normaliseringsavtalen mellom Norge og Kina har Solbergregjeringen lovet å avstå fra visse typer kritikk mot Kina (gjengs tolkning er etterhvert at dette omfatter Taiwan, Tibet og Xinjiang). Den omtales som ydmykende for Norge. Våre fremste politikere vurderer det likevel som akseptabelt – noen i Norge hadde tross alt tildelt en fredspris til en kinesisk dissident slik at det kollektive Norge ble plassert i Kinas økonomiske fryseboks.

Fredsprisvinner Liu Xiaobo døde i kinesisk fangenskap før han fikk motta prisen. Han deler dermed skjebne med Carl von Ossietzky, som døde i nazistenes fangenskap i 1938 uten å få mottatt sin fredspris.

Dessverre fungerer bølle-oppførselen fra Kina på norske politikere, selv om det i dette tilfellet tok seks år.

Liberale verdier må på dagsorden

Til valget i 2021 står foreløpig Erna Solberg og Jonas Gahr Støre som sine partiers sannsynlige statsministerkandidater. De (både partiene og kandidatene) har bidratt til å svekke ytringsfrihetens stilling ved flere viktige veiskiller tidligere.

Med et stadig mektigere Kina bør de toneangivende partiene i Norge utfordres ofte og tydelig på hvor vi skal trekke disse linjene. Det er vanskelig å tildele noen godkjent-karakter så langt.

Kanskje på tide med en utenriksminister fra (det noe mer prinsipielle) Venstre?

5 3 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments