#, Magasin

Storflyplassen som ble et kaos

Byggingen av Berlins nye flyplass skulle bevise at offentlig sektor kunne takle store prosjekter bedre enn den private. Men i kjølvannet av arrogant politikk fulgte kaos og elendighet, skriver Johan Norberg i sin kronikk.

Tenk at den åpnet til slutt, Berlins nye flyplass, akkurat i tide til at pandemien avbrøt nesten all flytrafikk. Den ble fullført ni år for sent og tre ganger dyrere enn forventet, etter å ha glippet på syv tidsfrister.

De hardt prøvede berlinerne tuller om at det ville vært billigere å demontere Berlin og gjenoppbygge byen rundt en fungerende flyplass.

Det var ikke slik det skulle være. Byggingen av Berlins nye flyplass skulle bevise at offentlig sektor kunne takle store prosjekter bedre enn den private. I mai 2003 kastet den nye sosialdemokratiske borgermesteren Klaus Wowereit ut det private konsortiet Hochtief/IVG som skulle ha bygget flyplassen, og et selskap som eies av den tyske staten, byen Berlin og delstaten Brandenburg tok over.

Når private interesser ikke lenger kunne tjene på offentlige behov, ville flyplassen bygges billigere og raskere og være til fordel for lokale interesser i stedet for store selskaper.

Berlin Brandenburg Airport. Foto: Sybille Reuter / Shutterstock.com

Så begynte et 17 år langt mareritt. Et prosjekt som andre steder ble ledet av eksperter innen konstruksjon, økonomi og luftfart, ble nå ledet av politikere og politiske tjenestemenn. Ordfører Wowereit, som så vellykket bygging som et springbrett for nasjonale verv, ledet styret selv.

De utarbeidet nye, dyre planer som ofte ble tilpasset en politisk tidsplan og ulike prestisjeinteresser. Det er vitnemål om at ledelsen satte mye energi i å diskutere kunsten på veggene og antall drikkebilletter ved åpningsseremonien, men ikke var like interessert i å evaluere økonomi og konstruksjon.

Byggeplassen ble ett stort kaos, uten noen koordinerende entreprenør. Underleverandører klaget over at ledelsen manglet oversikt og var sene med nødvendige spesifikasjoner for bestillinger. Tunge maskiner rullet over og skadet dyre nylagte fliser. I tillegg endret politikerne ofte planene sent i prosessen. Da de ble fascinert av to-etasjersflyet Airbus A380, beordret de rivingen av en terminalvegg for å få plass til en større gate. Det var på tross av at ingen flyselskaper hadde bedt om det. “De snublet over hverandre med krav om endring,” sa sjefarkitekten.

Rett før styrets godt planlagte VIP-innvielsesmottakelse i juni 2012 ble det oppdaget 120 000 feil på flyplassen under en inspeksjon. De fant lys som ikke fungerte, dører som ikke kunne åpnes og 170 000 kilometer kabel som var feilinstallert. Det var ingen innsjekkingsdisker, og rulletrappene sto stille.

Det siste strået for den lokale godkjenningsmyndigheten var oppdagelsen av at brannalarmen ikke fungerte, og ledelsen svarte at de i stedet kunne ansette 800 mennesker som ble plassert i terminalene og speidet etter røyk og ild.

Sånn fortsatte det, år inn og år ut. Det fantes gulv og tak som ikke bar og risikerte å kollapse. Når de tilslutt begynte å ta igjen tapt tid var de tidlige konstruksjonene utslitt. 750 skjermer måtte byttes ut etter å ha vært slått på i seks år i tomme terminaler. Ingen hadde fått ordre om å slå dem av. Mange av feilene ble gjemt unna i flere år for å unngå dårlig omdømme og utsettelser på framdriftsplanen.

I april 2016 erklærte flyplassens sannsynligvis utmattede (og kort tid etter avskjedigede) talsmann at milliarder hadde blitt sløst bort og at bare en “rusmisbruker ville våge å gi noen garantier om denne flyplassen”.

Peter Danckert, et sosialdemokratisk parlamentsmedlem fra Brandenburg, forklarte tidlig: “Ledelsens feil er åpenbare. Aksjonærene burde gitt dem sparken for lenge siden.” Men hvordan gjør du det når eierne og styret er de samme folka?

Det er en gammel innsikt. Hvis byggherre og entreprenør er de samme, er det risiko for politikk i prosjektene. Man går glipp av naturlig kompetanse, konkurranse og kontrollmekanismer. Og dersom noen andre betaler, går man glipp av økonomisk årvåkenhet og kunnskap om når det er tid for å reise seg opp fra rulettbordet og slutte å kaste gode penger etter dårlige.

Men denne innsikten må gjenoppdages på ny i dag, når det ser ut som om den norske venstresiden har gått tilbake til ordfører Wowereit i 2003 for inspirasjon, og fremstiller gründere som bondefangere og fortjeneste som kostbart.

Da er det passende at Berlin nettopp har bygget et monument til 90 milliarder kroner for erkjennelsen av at det Vorsprung tyskerne får durch Technik, forsvinner fort på grunn av kostnaden av arrogant politikk.

Så får vi se hvor lenge monumentet varer.

Artikkelen er oversatt av Lene Johansen

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Gus Erland
Gus Erland
1 month ago

Grunnen til at bandittene i staten ikke klarer å få til noe som helst bedre enn det private initiativ har å gjøre med det enkle faktum at kloke, rettskafne mennesker får seg ikke til å søke en stilling hvor lønn betales med legalisert tyveri. Dette er årsaken til at du får minst en krone tilbake i form av tjenester når du handler i det private næringsliv, men får bare tjuefem øre tilbake når produksjonen betjenes av det offentlige. Det offentlige er utelukkende istand til å rekruttere fra den dummeste kvartpart i befolkningen.

Fra arkivet