Magasin

Unorthodox: Nora Helmer på jiddisch

Serieanmeldelse:
Miniserie: Unorthodox, USA/Tyskland 2020
Regi: Maria Schrader
Tilgjengelig på Netflix

I fjor vår kom miniserien Unorthodox på Netflix. Den forteller historien om den 19 år gamle Esther «Esty» Shapiro, som rømmer fra sitt hasidiske liv, med ektemann og uendelige religiøst betingede skikker og regler i New York, for å finne, eller kanskje rettere sagt bli, sin egen ledestjerne i Berlin.

Serien har altså ligget på Netflix i nærmere et år, og handlingen er kanskje velkjent. Det er en søt, men alvorlig historie om frihetslengsel og -søken, om å ikke passe inn, et oppbrudd og derfra en – indre sett – nokså typisk coming of age-historie om hvordan helten må kaste fra seg alt det kjente for å lære å stå på egne ben som voksent og selvstendig menneske. Men ved sjangeren stopper det typiske ved denne serien.

Ultraortodokse jøder

Satt i et miljø som for de fleste vil fremstå temmelig fremmedartet – blant såkalt ultraortodokse jøder i bydelen Williamsburg i Brooklyn – med deres for utenforstående heller aparte kleskoder: Voksne kvinner har parykk eller en spesiell type skaut. De er pent, men konservativt kledt, alle skjørt må gå nedenfor knærne og alle bluser eller gensere nedenfor albuen. Tykke strømpebukser hører med. Det skal sies at parykkene ikke er så påfallende. Da jeg bodde i Jerusalem, så jeg mange slike kvinner, men det tok tid før jeg forsto at de hadde parykk. Det er ikke alltid så lett å se forskjell, i alle fall ikke med mindre du bevisst kikker etter det.

Mer påfallende er mennene, med sine store runde pelshatter, svarte dresser med lange hvite frynser hengende ned fra en vest under jakken, og kanskje det mest ikonisk jødiske av alt: de lange krøllete hårlokkene fra tinningene. Disse jødiske uttrykkene finnes knapt i Norge, så for en nordmann vil nok synet fortone seg svært eksotisk, kanskje også litt komisk, om enn med misunnelsesverdig funky frynser. Vi har sett bilder av disse jødenes trosfeller, som oftest fra Israel, noen ganger også London eller nettopp New York. Men det er sjelden vi blir tatt med inn i deres verden på denne måten.

Hodeskaut for ultraortodokse jødiske kvinner, Jerusalem. Skautet er sydd sammen og kan tas av og på som en lue. Foto: Karen Mørkved

Renselse, gjenfødelse og det blottede hode

Filmen Med åpne øyne (Israel 2009) gjorde det i noen grad, med sin historie om forbuden homoseksuell kjærlighet mellom to ultraortodokse menn.  Som i Unorthodox spiller det rituelle badet, mikveh, en rolle. Man går ned trappen på den ene siden, dukker ned under vannet og kommer opp igjen via en annen trapp, renset. Esty gjør det når hun skal gifte seg, og deretter skal hun gjøre det etter menstruasjon, slik at hun igjen kan være en ren hustru etter den urene tiden. I filmens språk er nedsenking i vann nært forbundet med symbolsk gjenfødelse. Personen som er nede i vannet kjemper en eksistensiell kamp og stiger opp igjen med en ny visshet, en ny klarhet i hvem han eller hun er. Om vissheten og klarheten ikke er ferdig, er personen i alle fall kommet et stykke videre på veien.

Den kristne dåpen er en variasjon over emnet: Den som døpes, om enn barn eller voksen, blir gjenfødt, som medlem i flokken, menigheten, samfunnet, blant Guds barn. Kristen tradisjon har ikke det samme forholdet til stadig renselse, men vi forstår symbolikken: Når Esty stiger ned i bassenget er det som jente. Når hun stiger opp igjen, er det som kommende brud, som kvinne. Scenen kontrasteres mot Estys egenskapte mikveh, hvor hun fortsatt påkledt går ut i vannet i Wannsee, den store innsjøen vest for Berlin, kaster parykken og dermed fortiden i vannet, dukker seg og stiger opp igjen – som hva? Hun vet det nok ikke ennå, men hun er kommet et stykke videre.

En annen film som tar oss med inn i et ellers temmelig avsondret religiøst fellesskap, med aparte kleskoder og til og med sitt eget språk, er Peter Weirs Vitne til mord fra 1985. Som jaget vilt, og døden nær av skuddskade, havner politimannen John Book (Harrison Ford) i amishfolkets pleie. Den unge enken Rachel pleier Book tilbake til livet, og mens han funderer på hvordan han kan avsløre sine korrupte kolleger blir han langsomt sterkere og deltar etter hvert på lik linje med samfunnets andre menn i deres gjøremål: Han melker kyr, han snekrer fuglehus og han hjelper til med å reise en låve. Amishfolket blir sympatisk fremstilt i denne filmen, skjønt trusselen bobler farlig nær overflaten: Det er tydelig at Book og Rachel liker hverandre bedre enn hva godt er. Allikevel blir Book godt mottatt, selv av sin rival, de deler på arbeidet og de deler på limonaden Rachel og de andre kvinnene serverer dem mens de jobber. I likhet med Book lar seeren seg forføre av det enkle livet, av fellesskapet og dels også amishfolkets kategoriske fordømmelse av all vold. Men seeren vet, akkurat som Book og Rachel, at de står ved en grense som ikke kan krysses. Men en natt, like før Book skal reise, tar Rachel en beslutning. Forsiktig, etter at sønn og svigerfar har lagt seg, legger hun fra seg kysen på kjøkkenbordet og går ut til Book. Uten hodeplagget er hun ikke den kvinnen samfunnet tar for gitt at hun skal være. Uten hodeplagget er hun en voksen kvinne som bestemmer selv. Kysen ligger igjen på kjøkkenbordet og parykken flyter av sted i Wannsee. Akkurat i dette øyeblikket er den ærbare kvinnen fri.

Alt det du kjenner

Jødene i Unorthodox fremstilles kanskje ikke fullt så sympatisk som amishene i Vitne til mord, men det krever allikevel ikke mye fantasi å forstå hva det er som gjør at ikke alle ungdommer forlater flokken. De er vokst opp slik. Dette er hva de kjenner. Alt de tror på, alt de kjenner og alle de er glad i, befinner seg her. Og det er Gud selv som har villet det slik. Om man passer inn i et slikt fellesskap er det kanskje ikke så ille allikevel. Men om man ikke passer? Om man ikke greier å passe, samme hvor hardt man anstrenger seg? Vi ser svaret på det i Estys mor, som ikke engang får være med i datterens bryllup. Hun er utstøtt. Hun kan aldri komme tilbake. Hennes synd var å forlate en fordrukken og psykisk syk ektemann. Prisen er at hun må forlate barnet sitt. Esty blir oppdratt av besteforeldrene og en tante, til å forvente å bli en god, dydig og from hustru og mor. En passende match blir funnet i den ikke usympatiske Yanky. De får møte hverandre og snakke litt sammen før ekteskapet blir avtalt. Esty sier til ham at hun er annerledes. På hvilken måte hun er annerledes blir ikke uttalt, men Yanky godtar med et sjenert smil: Annerledes er også bra.

Og Esty gifter seg med ham, men dessverre også samtidig med både moren hans, søsteren hans, alle kvinnene i hele miljøet og med rabbineren, hvorav ingen har noen som helst sympati eller forståelse med Esty når ikke alt går som det skal – det vil si baby etter ni måneder. Esty lider nemlig av en ganske vanlig forekommende, men nokså ukjent, lidelse som gjør samleie nærmest uutholdelig smertefullt. Vaginisme kan være vanskelig å behandle selv i de mer frigjorte av miljøer, og til tross for en hederlig innsats fra Williamsburgs ultraortodokse «helsesista» greier Esty bare under sterke smerter – i en scene med en fysisk smerteopplevelse på linje med voldtekt, til tross for Estys repeterte samtykke – å gjennomføre samleie med Yanky. Lidelsen behandles som en moralsk brist hos Esty – hvorfor greier ikke hun det som alle andre kvinner greier – og Yankys tendens til alltid å høre på morens giftstikk jager Esty endelig vekk. Han vil skilles. Hun orker ikke mer.

Die Siegessäule, Berlin. Foto: Pedelecs, Wikipedia

Flukt til et annet land

I både europeisk og amerikansk mytologi er USA mulighetenes land, dit alle verdens folk søker for frihet, for å stå på egne ben, for å prøve seg som sin egen lykkes smed. For Esty er det motsatt: Europa, nærmere bestemt Berlin, blir frihetens lys. Når hun ankommer Berlin ser vi Siegessäule i Tiergarten ta rollen som vikar for Frihetsstatuen. Willkommen in Berlin, roper den formelig. Og vi vet umiddelbart hvor vi er.

Mens Esty forsøker å orientere seg i en fremmed by i et fremmed land i en fremmed verden – hun har aldri brukt en datamaskin før, for å ta et eksempel – merkes hennes flukt hjemme i Williamsburg. Det viser seg at hun er gravid. Og Yankys gravide kone må selvfølgelig hentes tilbake. Yanky reiser til Berlin sammen med sin fetter Moishe, som tidligere har rømt fra menigheten og kommet tilbake, og i situasjonen ser en mulighet for tilgivelse for sin egen flukt. Moishe vet tross alt noe om verden utenfor. Han vet at det er best å stappe frynsene inn under buksene, som ultraortodokse jøder gjerne gjør i Europa. Og han skaffer dem to caps, så de kan skjule både tinninglokker og kippa. Nazi-Tysklands demoner hviler over dem. Referansene til dette ubegripelige såret er til stede – hvordan kunne de ikke være det? – men de blir ikke så mange at man som seer føres inn i fortiden av det. Det er fortsatt Estys historie som fortelles. Det er fortsatt 2020.

De seks millionene døde er et alvorlig bakteppe som utgjør et eget anklagepunkt mot Esty: En ting er at hun stikker av, men at hun til overmål stikker av til Tyskland? Forakten ligger i tykke lag hver gang det nevnes. Som ikke-jøde kan det være vanskelig å forstå hvordan Holocaust har påvirket verdens jøder. Vi er også opptatt av Holocaust, av grusomhetene fra våre beste- og oldeforeldres tid, men smerten i det å vite at det var deg, din familie, ditt folk, som skulle utslettes totalt, den tror jeg nærmest ikke det er mulig å ta inn over seg på noe meningsbærende vis. Esty møter en gjeng med musikkstudenter, deriblant den brutalt ærlige, israelske Yael, som er jødisk av en ganske annen støpning enn Esty. Yael ironiserer over Berlins historiske severdigheter, blant andre Minnesmerket over Europas myrdede jøder. Esty blir provosert: Nesten hele min familie ble utslettet under Holocaust. Hun er ikke vant til å behandle emnet med noe annet enn bestemorens uendelige sorg. Yael har svaret klart: Det samme gjelder halve Israel. Hva har du tenkt du kan gjøre med fortiden?

Annerledes er også bra, sa Yanky da de skulle gifte seg. I hele serien er han portrettert som en egentlig ganske sympatisk mann, men fullstendig ute av stand til å takle motsetningene mellom det å være en god ektemann for sin kone og det å være som de andre jødene i Williamsburg. Det er lett å le av dem, av hvor lite de vet om verden, om sex, om hverandre. Yanky prøver, men han prøver ikke hardt nok. I løpet av tiden med Moishe i Berlin kommer han på sporet av Esty, av hvem hun er som menneske og hva hun ønsker. Langsomt forstår han hva annerledes er. Jeg kan også være annerledes!, roper han til Esty, og som en speiling av hennes farvel til parykken, til symbolet på hennes tilhørighet til gruppen, kutter han av sine egne tinninglokker. Han er klar, han er rede for sitt eget point of no return, punktet i fortellingen hvor heltens reise begynner for alvor, hvor det ikke finnes noen vei tilbake og fra hvor hele reisen nå er i det ukjente. Dessverre for ham er Esty en sann Nora Helmer. Lerkefuglen har funnet sin egen stemme. Og for henne finnes det verken noen vei tilbake eller noe ønske om det.

5 1 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

22. juli 2011