Magasin

Politisk profittsøking

Jeg tenkte i dag å skrive litt om det som på engelsk kalles «rent seeking», og på norsk kalles tilkarringsvirksomhet, eller politisk profittsøking.

Utgangspunktet for dette var at jeg tok en titt inne på Sløseriombudsmannens facebookside, og det slo meg at han på ingen måte kritiserer kunstnere, eller kunstmiljøet som sådan, men kun og utelukkende politiske profittsøkere!

Indirekte kan man si at han også kritiserer kunst, men kun en bestemt type kunst, og det er den kunsten det som ingen eller ekstremt få liker, og derfor ikke ville ha brukt sine egne penger på å betale for frivillig.

Men selv det å kalle det «kritikk» av kunst, mener jeg er noe feil, i og med at han kun beskriver kunsten slik den er, og sper på med litt fakta rundt hvor mye kunstnerne mottar for å utføre denne kunsten. Dette har skapt sterke reaksjoner blant folk som følger siden, og de gir kraftig uttrykk for at de ikke ønsker å finansiere noe sånt over skatteseddelen.

Som en direkte konsekvens av de reaksjonene folk som følger sløseriombudsmannen har gitt uttrykk for i kommentarfeltene, samt antallet mennesker som kommenterer og følger Sløseriombudsmannen, kan vi tydelig se at dette bekymrer den politisk profittsøkende delen av kunstmiljøet. Det er jo kanskje ikke så rart, ettersom de er helt avhengige av å bli finansiert av folk som ikke ville ha betalt for kunsten deres frivillig, og den eneste måten å gjøre det lovlig på er å tvinge folk til å betale for kunsten gjennom skatteseddelen.

Som en direkte konsekvens av dette igjen, så har de selvfølgelig et sterkt incentiv å forsvare ordningene med nebb og klør, og det nytter jo kanskje ikke med saklig argumentasjon her, da det nok trolig ikke eksisterer noen gode argumenter for å tvinge folk til å betale for kunst de ikke liker, og ikke i utgangspunktet ønsker eller er interessert i å se.

Og nettopp det å forsvare det med nebb og klør, kan man trygt si de har gjort. De har vist seg å være ganske så ekstreme i denne sammenhengen. De ønsker ikke bruke saklig argumentasjon i møte med Are Søberg og andre som måtte være enig med ham.

Snarere tvert i mot, så har de som en respons på Ares fritidssysler på facebook laget overskrifter som dette: «Hva skal vi gjøre med Are Søberg?» Eller som kommunistblekka Klassekampen selv skrev i sin overskrift: «Hva gjør vi med Søberg

Det må ha føltes litt ubehagelig for Are Søberg selv å lese en slik overskrift, skrevet av folk som mange oppfatter som politiske ekstremister som ikke ser ut til å ha de store begrensningene i hva de kan finne på å foreta seg. Selv ikke i offentligheten.

Og de har jo også foretatt seg ganske mye i et forsøk på et skikkelig karakterdrap på Are Søberg. De har forsøkt å stoppe hans virksomhet på mange sosialt uakseptable måter. Ikke gjennom saklig argumentasjon, men gjennom demonisering og gjennom å vise avsky til alt som kan assosieres med Are og Sløseriombudsmannen.

De startet et opprop for å få med seg fagforeninger, som for eksempel forfatterforeningen, i et forsøk på å få stoppet Are. Selv det at han har vært «listefyll» for Liberalistene ble trukket inn som noe negativt. Og Liberalistene ble beskylt for å være høyreekstremt, enda partiet er for åpne grenser og et fargerikt mangfoldig og tolerant samfunn.

Det ble løyet om at han var en finansmegler med adresse i Bærum i et forsøk på å skape et skille mellom «vanlige folk» og Are. Et forsøk på å appelere til den typiske venstresiden som gjerne har store motforestillinger og forakt for rike mennesker.

De nektet å delta i arangementer de har blitt invitert til, for siden å klage over at deres stemmer ikke ble hørt på de samme arrangementene. De arrangerte selv møter hvor Are ikke ble invitert, men hvor de snakket stygt om ham bak hans rygg på talerstol. Ikke bare det, men det såkalte «kunstmiljøet» skal til og med ha truet og hetset unge studenter som åpnet en kunstforestilling, så disse unge kunstnerne hadde behov for politibeskyttelse.

Ellers har de vist, sammen med en rekke fagforeninger at de ikke er i stand til å forstå hva ytringsfrihet faktisk er. De tror det handler om at det er statens oppgave å beskytte dem mot kritikk og diskusjon rundt hvorvidt det er fornuftig å bruke statsmakten til å tvangsfinansiere disse menneskenes hobbyer.

Den skattefrie kunsten

Jeg har tidligere sett Sløserikommisjonen på NRK med Are Søberg, og der kommer det ganske klart frem at Are setter stor pris på god kunst, og har latt seg imponere over svært gode kunstverk. Et eksempel jeg så nå nettopp var dette bildet, i et innlegg han la ut på facebook for noen timer siden. Her poserer han ved siden av et flott stykke kunst. Han skrev følgende som kommentar til bildet: «Godt å se at noen nyter å skape noe helt selv, og at det når ut til folk som opplever kunsten av fri vilje. Min sjette sans som «lukter» skattefinansering kicket ikke inn i går»…

Dette er kunst som er så god at det er unødvendig å bruke statsmakt for å finansiere den.

Jeg klarte ikke dy meg. Jeg måtte kommentere følgende: «Dette er kunst som er for bra til å motta statstøtte. Det er kun det som ingen / ekstremt få liker og ingen vil betale for frivillig, som enkelte (gjerne de politiske profittsøkerne selv) krever skal være skattefinansiert.»

Ikke bare kunst

Tilkarringsvirksomhet, eller politisk profittsøking, er jo ikke noe som kun er forbeholdt en mulighet for kunstnere som ikke er i stand til, eller villige til å produsere kunst folk er villige til å betale for. Det gjelder også veldig mye annet. Eksempler på det vil du få beskrevet i videoen under.

Liberalerens redaktør Bent Johan Mosfjell inviterte en gang Pål Foss til sitt eget lille hjørne, og hadde en samtale om nettopp rent-seeking.

Med tvang skal landet bygges?

En av årsakene til at jeg ble liberalist, var at det gikk opp for meg på et tidspunkt at det verken er høyest nødvendig, fornuftig eller moralsk riktig å basere samfunnet grunnleggende sett på tvang og overformynderi for å ivareta dem samme befolkningens interesser.

Samfunnet vårt styres av ideer, og akkurat nå i denne tiden vi lever i, så er sosialdemokratiske ideer dominerende i samfunnet. Ideer om en sterk stat som skal forsøke å gjøre alle til lags, og det nødvendigvis gjennom en omfattende bruk av statlig makt og tvang. Men er det strengt tatt nødvendig? Overhodet ikke, og her er jeg godt støttet av professorer i økonomi fra hele verden som deler mine syn.

Måten å få flest mulig til å bli fornøyde på, er å la hver enkelt få mest mulig makt over sine egne liv. At min frihet slutter der din begynner er en fin tanke. Og det innebærer at jeg ikke har noen rett til å ta dine penger med makt for å lage kunst som bare jeg men ingen andre liker, eller motsatt. Alle mellommenneskelige aktiviteter skal være frivillige. Dosen av tvang og overformynderi i samfunnet bør reduseres så langt det lar seg gjøre.

Kunst og kultur er i utgangspunktet noe som oppstår av seg selv som et direkte resultat av menneskers kreativitet, og impulser i et fredlig samfunn, og er slettes ikke avhengig av statlig bruk av makt mot innbyggerne. Og det gjelder nok egentlig det meste.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer