Magasin

Trenger vi det utvidede velferdsbegrep?

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1989.


Er velferdsstaten moden for historiens søppelspann? De som kjempet frem velferdsstaten trodde at materiell overflod ville gi tilfredse og fornøyde mennesker. Eksitensielt og åndelig er velferdsstaten impotent. Risiko og retten til å gå til grunne kan ikke avskaffes uten at det genuint menneskelige lider. Velferdsstatens fortsatte eksistens er også truet av særinteresser som «skor» seg på omsorgssektoren. Særinteresser beleirer velferdsstaten fra alle sider. Håpet for velferdsstaten ligger i fornuftig revisjon, ikke avskaffelse.

Velferdsstaten realiserer en av menneskehetens vakreste drømmer: Drømmen om trygghet og frihet fra frykten for en knugende materiell nød. Dette står klart for oss når vi reiser i den tredje verden i områder hvor drømmen vel ikke en gang har nådd det bevisste plan. Når man står omgitt av tiggere i Calcuttas bakgater, kan selv en gammel kyniker gripes av fortvilelse på menneskehetens vegne.

Bare den eldre generasjon i Norge kan huske noe som minner om sosial nød, ikke en gang under krigen opplevde vi mer enn knapphet. Krass nød som den vi møtte i Calcutta eller Rio de Janeiro, var det ikke tale om. Det er vel grunnen til at vår egen generasjon må til den tredje verden for å få perspektiv på tingene.

Er det da noen som etter å ha tatt et tilbakeblikk, vår egen nyere sosialhistorie eller etter å ha møtt den håpløse nøden i den tredje verdens overbefolkede storbyer, som kan våge å stille spørsmål ved velferdsstaten? Svaret er prinsipielt ja, prinsipielt fordi enhver samfunnsinstitusjon som blir beskyttet mot kritikk, lett korrumperes; slik også med velferdsstaten.

Velferdsstaten som hellig ku

Det er ikke så rent få som vil etablere velferdsstaten som en hellig ku. Man må ha et meget naivt menneskesyn for ikke bak disse forsøk å ane konturene av politiske maktinteresser. Av hensyn til velferdsstatens fremtid må den derfor ikke unndras kritikk. Ikke alle som omfavner velferdsstaten har de edleste motiver, og ikke alle som kritiserer den, står i ledertog med den onde selv.

Det er mange av oss i dag som har en følelse av at velferdsstaten ikke lenger tjener samfunnet etter forutsetningene. Dette kan skyldes at vi er overspiste på velferd og at vi matleie vender ansiktet bort fra retter som mindre priviligerte enn oss bare må sukke etter. Det kan være, og vi må som kritikere hele tiden ha denne mulighet klart for oss. Dette er spesielt viktig fordi en del av kritikken mot velferdsstaten i dag er at den bygger på et utilstrekkelig menneskesyn.

De gamle idealister som engang lanserte velferdsstaten som mer enn en drøm, og de som kjempet den igjennom, var overbeviste om at frihet fra materiell nød og fri tilgang på helsetjenester skulle gjøre menneskene tilfredse og takknemlige, at de ? befridd fra trengende og ydmykende næringssorger ? ville gå til sitt arbeid med samme glød og begeistring som de lykkelige arbeiderne fra den sovjetiske sosialrealismes plakatkunst. I dag vet vi bedre. Takknemlighet er en sjelden dyd, om det da i det hele tatt er en dyd, og det er alltid slik at helsen tier stille, den tas som en selvfølge når den er der.

Man skal ha opplevet mye nød og fornedrelse for hver morgen å takke Herren for en høy levestandard. Dette har sammenheng med sider ved det menneskelige sjelsliv som det solidariske samfunns fremste talsmenn har lukket øynene for: at på det psykologiske plan finnes det ingen større verdiskaper enn knappheten.

Gjør velferdsstaten lykkelig?

Det er de knappe goder menneskene trakter etter, undertiden som om de var besatt av demoner. Lykken ligger ikke bare i det å ha, men i det å strebe etter. Det å få tilfredsstilt en nagende sult eller en brennende tørst, gir en øyeblikkspreget ekstatisk opplevelse , men det gir ingen varig lykke. Nå er vel de fleste av oss såvidt realistiske at vi ikke trakter etter lykke som sådan, vi skal være godt fornøyd med en jevn, daglig tilfredshet. Har velferdsstaten klart å bringe denne form for tilfredshet? Det er et vanskelig spørsmål fordi det er vanskelig målbare størrelser. Svaret er vel ikke et entydig nei. Spesielt de av oss som har opplevet en viss grad av virkelig knapphet, kan oppleve en mer bestandig tilfredshet. Noe av forklaringen på dette er antakelig at man i gjenoppbyggingen etter krigen i stor utstrekning kunne forene ideelle og materielle mål. Det å kjempe for de svake i samfunnet, bygge hus, kort sagt øke nasjonalproduktet, sprang ut av et moralsk engasjement. Man kjempet en rettferdig kamp. Nettopp fordi den eldste generasjon av våre sosialdemokrater kunne forene disse to mål i sin streben, står den undertiden uforstående overfor den yngre gardes tilsynelatende likegyldighet og utakknemlighet. For denne generasjon fremstår velferdsstaten som et tempel, for den yngre garde virker den mer som et kjøpesenter.

Om velferdsstaten i dag befinner seg i en slags krise, er dette bakgrunnen: Det er ikke lenger et spørsmål om bare fordeling. Den grense velferdsstaten støter mot er av eksistensiell natur. Når velferdsstaten ikke som tidligere er forbundet med et dypere, moralsk engasjement, mister den meget av sin inspirerende kraft. Dette er imidlertid grenser som man ikke så lett får øye på dersom man er besjelet av den solidariske samfunnsidés begrensende menneskesyn. Utfra dette menneskesyn fortoner likegyldigheten overfor velferdsstaten seg som en synd. Det er en altfor forhastet dom. I et bredere perspektiv er denne likegyldigheten uttrykk for et behov for et reelt moralsk engasjement, og avslører i virkeligheten en av menneskenes mer tiltalende sider ? menneskene lever som bekjent ikke av brød alene. For den eldre garde fremtrer ikke velferdsstatens ytelser som brød alene, men som et sakrament. Etterkrigstidens overflodsgenerasjon kan ikke bebreides for at den ikke ser det på samme måten. Den ber i virkeligheten om noe mer enn det materielle, den vil bys et engasjement og fremstår derfor som mennesker med vilje til ånd.

På dette punkt kan imidlertid ikke velferdsstaten by dem noe, ihvertfall ikke i sin nåværende form. Velferdsstaten er for sin beståen avhengig av solidariske verdier, vi gir med glede fordi vi gir til en bror eller søster i nød. Den største feil som begås av velferdsstatens ideologer, er den dogmatiske mistro de nærer til individualismen. De har vanskelig for å se forskjell på individualisme og egoisme, og det skal innrømmes at forskjellen ikke alltid er lett å identifisere. det er trolig hovedgrunnen til at de møter ethvert argument for individualisme som de rene angstbitere. Det må igjen innrømmes at frykten ikke er ubegrunnet. Feilen er imidlertid at den bare rettes mot overflaten. Derved kommer den til å overse den fordekte egoisme i egne rekker. Det er ikke alle som sier velferdsstat som får adgangstegn til paradiset.

Velferdsstatens parasitter

Bak velferdsstatens solidariske fasade har der nemlig etablert seg en garde av mennesker av det gamle gode merket, det er den store gruppe for hvem velferdsstaten er blitt et levebrød. Det er disse velferdsstatens byråkrater og politikere som har den største interesse av å gjøre velferdsstaten til en hellig ku. De er beredt til å gråte de mest bevegede krokodilletårer over verdens dårskap om noen truer deres nisje i velferdsstatens store goudaost. Vi skal ikke et øyeblikk tro at det er tale om forstillelse, for menneskenes evne til selvbedrag er som vi vet grenseløs. De fleste velferdsparasitter i byråkratiet er hellig overbevist om at menneskehetens objektive interesser er helt sammenfallende med deres subjektive næringsinteresser. Å tro noe annet ville være uttrykk for en skremmende falsk bevissthet.

Men dette kan jo ikke bevises, vil man innvende, og det er kanskje riktig. Men man aner, og anelse skal man ikke uten videre avvise.

«I anelsens mangel har fyren med hornene sin beste angel», skrev Ibsen i sin tid, og jeg tror det generelt kan hevdes at man alltid bør ane uråd når noen skal unndra alminnelig kritikk. Vi må se i øynene den mulighet at et parasittisk velferdsbyråkrati kan etablere seg bak en tåke av solidariske fraser. Verden vil jo som kjent bedras. Men det er heldigvis slik man kan bedra alle mennesker en liten del av tiden, noen en større del av tiden, men ikke alle mennesker hele tiden, ihvertfall ikke i et demokrati. Vi ville derfor gjøre velferdsstaten en stor bjørnetjeneste om vi ukritisk aksepterte alt som ble fremmet i dens navn.

Forsvar for velferdsstaten

Skal velferdsstaten bevare sin vitalitet, og det er mange av oss som mener at den bør, må vi ta inn over oss både de eksistensielle problemer, de reiser og de korrumperende tendenser som man vel finner i alle menneskelige institusjoner.

En av de mest skjebnesvangre sider ved det solidariske menneskesyn, er frykten for det individuelle initiativ og troen på at det er nok for menneskene å arbeide for et stort ansiktsløst fellesskap. Skal menneskene virkelig gi sitt beste for fellesskapet, må de også oppleve det. Da kan de gå i døden for hverandre og vise de mest heroiske sider ved menneskenaturen. Men når en broder i nød blir maskert bak en post på selvangivelsen, er det naivt å tro på et reelt engasjement. En ekte medmenneskelig solidaritet er avhengig av et levende og fungerende lokalsamfunn. Det er en av de alvorligste sidene ved det moderne samfunn at den suger kraften ut av slike lokalsamfunn og omdanner verden til de ensomme massers doméne. Dette kan vi ikke bebreide velferdsstaten og dens arkitekter. Det man kan bebreide dem, er deres tro på at den menneskelige solidaritetstanke lar seg byråkratisere.

Menneskenaturens hevn

En annen av den solidariske idés misforståelser er at egennytten er en last og at den endog kan utryddes. Det finnes fremdeles mennesker som tror at egennytten er et produkt av en kultur og ikke en uutryddelig del av menneskenaturen. Hver gang menneskenaturen skal omskrives av hensyn til ideologiene, er det fare på ferde. For naturen lar seg ikke betvinge med banale midler. Dengang man i akademiske kretser kunne slå om seg med latin, het det: Naturem ex pelles furca tanem usque recurrent som betyr «Driver man naturen ut med en høygaffel, kommer den alltid tilbake». Eller sagt med Holberg: Naturem furca pelles ex. «Hun kommer dog igjen den hex».

Egeninteresse

Det at man har noe igjen for å kue egeninteressen, er vår tids kostbare misforståelser, kostbar fordi det meste av verdiskapning og innsats springer ut av opplyst egeninteresse. Det var dette den praktiske menneskekjenneren Adam Smith innså og på pragmatisk angelsaksisk vis konkluderte: If you cannot beat it, join it.

Dette kan for en tungsindig, germansk idealist fortone seg rystende frivolt og uansvarlig, og det må innrømmes at det ikke er ganske problemfritt. Om dette oppfattes i sin mest banale form, innebærer det jo egentlig å gå i samband med den onde selv. Men det var ikke Adam Smiths tanke. Han tok moralen for gitt. Det er litt trist å måtte innrømme at man ikke lenger kan gjøre det i vår tid. Vi må derfor være lydhøre overfor våre anelser, også når det gjelder egeninteresser. Egeninteressen kan forsvares moralsk, men den kan på samme måte som den solidariske idé, resultere i et innsnevret menneskesyn.

Frihet og ansvar

Oppløsning av det solidariske ansvar medfører en ansvarsoverføring til det enkelte menneske. Enhver er sin egen lykkes smed. I dette perspektiv ble det lettere å betrakte enhver menneskelig fiasko som selvforskyldt og derfor uten større krav på medlidenhet. «Som man reder så ligger man». Enhver som ligger ubekvemt og klager over det, er en dårlig taper. På denne måten klarte man i kapitalismens heroiske tid å beskytte seg mot fellesskapets krav. Men etterhvert ble det klart for alle som kunne se at det var noen særlig begunstigete som var sin egen lykkes smed, akkurat som det bare er et lite antall som kan vinne det store lodd i et lotteri. En nærmere analyse viser at seierherren også var helt avhengig av samfunnet. Den krasse liberalisme hadde i mellomtiden klart å pådra seg et dårlig rykte, ikke ganske ufortjent.

Men ser vi nøkternt på kapitalismens historie, er det mulig å komme til den konklusjon at den krasse økonomiske individualisme var en nødvendig forutsetning for det høyproduktive industrisamfunnets endelige gjennombrudd. Dersom velferdsstaten fullstendig knekker den økonomiske individualisme, vil det kanskje vise seg at utviklingsprosessen ikke er irreversibel. Faren ved den solidariske velferdspolitikken er at politikerne i yr giverglede ikke bare gir av overskuddet, men også av såkornet. Velferdsstaten møter således på den ene siden en eksistensiell grense, på den annen en rent økonomisk. Det man risikerer er at velferdsbyråkratene, godt assistert av stemmefiskende politikere, slakter høna som legger gull?eggene.

Risiko

For at mennesker skal bli opplagte til innsats, må de gies både frihet og ansvar. Dersom velferdsstaten oppløser sammenhengen mellom handling og belønning, og opptrer som den store Gjest Baardsen, er det bare den svarte økonomien som kan redde oss. Med individuelt ansvar går også riktig forstått retten til å gå til grunne. Det blir neppe lett å få en almen oppslutning om en slik rett, like fullt er den en forutsetning for at livet skal gies det dramatiske innhold det fortjener. Dersom linedanseren opptrer med et garantert sikkerhetsnett tre fot under linen, mister nummeret sin almene interesse både for aktøren og for publikum. Det blir ikke noen skikkelige linedansere av slikt, det blir opptreden på liksom. Dette kan også tjene som et bilde på velferdsstaten og de eksistensielle spørsmål. Under en stadig utvidet velferdspolitikk blir våre liv omgitt av finmaskede sikkerhetsnett slik at den eneste virkelige risiko ligger i å bli så til de grader innviklet i garnene at vi kveles. Det at menneskene tross alt er dødelige og sårbare vesener, og at derfor livet aldri vil mangle dramatikk. I én forstand er dette riktig, men vi vet alle av praktisk erfaring at i store deler av livet, kan kjedsommeligheten overgå og tildekke enhver eksistensiell angst.

Byråkratisk omsorg er kald

Vi har i dag interessegrupper som vil ha velferdsstaten med på en større grad av oppsøkende virksomhet. Her har vi et særlig godt eksempel på standsinteresser som fremstilles som autentisk omsorg. Skal vi snart også få det utvidede omsorgsbegrep? Det paradoksale i denne velferdsutviklingen er at jo høyere det tales om omsorg, dess fattigere blir samfunnet på ekte omsorg og medmenneskelighet. Dette skyldes at ingen ennå har klart å byråkratisere sympati og kjærlighet, samtidig som man har gitt mange mennesker et fortreffelig alibi til å unndra seg sine medmenneskelige forpliktelser. Den kjedelige sannhet er jo at det er en tung skjebne å være svak i velferdsstatens Norge, aldri har de gamle vært mer ensomme og aldri har barna fått mindre omsorg i hjemmet. Personlig ville jeg foretrekke å bli gammel i en fattig stue sammen med mine nærmeste enn å forfalle på et kontaktfattig aldershjem. Romantikk vil man innvende, men jeg holder på mitt selv om jeg vil gjøre den innrømmelse å medgi at de gode gamle dager ikke var så gode.

Retten til å være ulykkelig

Men de hadde kvaliteter som er gått tapt i velferdsstaten, kvaliteter som vi må finne tilbake til dersom samfunnet skal gjenvinne noe av den inspirasjonsglede som er nødvendig for skapende innsats. Det må la seg gjøre å administrere velferdsstaten på en måte som ikke forutsetter at vi alle i en eller annen form blir sosialklienter, og jeg benytter anledningen til å advare særlig mot de profesjoner som har spesialisert seg på byråkratisk omsorg. Vårt samfunn har utvilsomt bruk for eksempelvis sosionomer, men bare om de holder seg til sitt naturlige arbeidsfelt. Den dag kan komme da vi ikke bare har helsesøster på døren, men også sosionomer og incestinspeksjon, eller mindre dramatisk; på oppvekstmiljøkontoll. Det utvidede velferdsstatsbegrep kan komme til å forlange av oss at vi skal være lykkelige, og fremfor alt våre barn skal være lykkelige til enhver tid. Våger noen å innvende noe mot et slikt krav? Ja, vi må forsvare retten til å være ulykkelig, til i vår elendighet å konfronteres med Nemesis uten innblanding fra Helsedirektorat og Sosialdepartement.

Velferdsstaten må ikke avvikles

Dagens situasjon i Norge viser for enhver som vil se at det vi trenger, ikke er et utvidet velferdsbegrep, men et reelt velferdsbegrep. Vi skal ikke avvikle velferdsstaten, men vi må forhindre at den korrumperes og berøver livet dets dramatikk og utfordringer. Tvungen velferd i regi av statsbyråkratisk solidaritet er omtrent like skremmende som en nådeløs Manchester?liberalisme. Begge samfunnsmodeller har vist sin utilstrekkelighet. Men mens Manchesterliberalister er en utdøende rase, vrimler det for tiden av geskjeftige velferdsbyråkrater på jakt etter nye klientgrupper å bestyre. Det vi trenger er derfor ikke mer statssolidaritet, men en renessanse for en ansvarlig liberal holdning befridd for naivitet og utopisme og som dermed skaper et visst rom for privatisering av helsetjenestene.

Det bør være mulig å spare til helse og ikke bare til konsumgoder. Det er ulogisk at man ikke også på det økonomiske plan skal kunne bidra til sitt eget velferdsnivå. Dersom den ikke truer en god service alment tilgjengelig på velferdsstaten, vil privatisering virke konkurransefremmende på en måte som vil fremme det generelle velferdsnivå i nasjonen som helhet.

Artikkelen er bygget på et foredrag som ble holdt ved Institutt for Sammenlignende Politikk ved Universitetet i Bergen 15. februar 1989.

Hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1989.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer