Magasin

På tide med en mini-velferdsstat?

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.


Hvorfor vokser velferdsstaten selv om den ikke virker særlig bra? Finnes det et alternativ som både kan ivareta offentlig ansvar for de svakeste og overlate vanlig folk til seg selv?

Prisdirektør Egil Bakke har pekt på at de totale omfordelingsvirkningene av offentlige tiltak etterhvert har blitt uklare:

«Alt i alt synes (analyser, beregninger og resonnementer) å tyde på at alt for mange av de overføringsordninger som nå er i virksomhet er svært lite effektive, i den forstand at de ikke bidrar til å realisere de mål som er de erklærte formål for overføringsordningene. (Dette) har en direkte sammenheng med at de er blitt for omfattende».

Hvorfor vokser velferdsstaten?

En drøfting av velferdsstatens grunnlag må ta utgangspunkt i de sterke krefter som har støttet dens fremvekst. Hvorfor stiller så få spørsmålstegn ved dagens universelle velferdsstat, og hvor ligger kimen til de endringer vi kan se muligheten av i nær fremtid? Støtten til velferdsstaten kan grovt deles inn i fire motiver: Altruisme, paternalisme, solidaritet og egennytte.

Altruisme

Altruisme, eller veldedighet, er typisk for den tradisjonelle, eller konservative, velferdsstaten. Et ekte ønske om å hjelpe vanskeligstilte, enten dette er selvforskyldt eller uforskyldt, ble rundt århundreskiftet stadig sterkere uttrykt i krav om offentlige tiltak. Privat veldedighet ble av ulike grunner ikke sett på som tilstrekkelig. Det fører for langt å gå inn på disse grunnene her. Det kan ikke være tvil om at altruistiske motiver fremdeles spiller en rolle, selv om disse kanskje ikke er så dominerende som mange gir inntrykk av.

Paternalisme

Paternalismen innebærer at de som styrer i samfunnet mener at vesentlige grupper i befolkningen ikke er i stand til å vurdere risiko tilstrekkelig godt, slik at de ikke selv om de hadde økonomiske muligheter til det, forsikrer seg mot inntektsbortfall. Dette er et vanlig argument for en obligatorisk pensjons-ordning. Den keynesianske Nobel-prisvinner James Tobin uttrykker dette meget klart: «Noen mennesker vet ikke hva som er best for dem, eller de er for kortsynte eller har for svak vilje til å handle. Unge mennesker synes det er vanskelig å spare til en utrolig fjern alderdom. Når den likevel kommer, vil de i ettertid være takknemlige for at Uncle Sam har fått dem til å spare. Mange mennesker liker slik disiplin og foretrekker at penger aldri passerer deres hender.»

Vi forestiller oss altså at mange mennesker ikke ville spare til alderdommen, og da enten måtte leve i fattigdom, eller bli en byrde på samfunnet.

Solidaritet

Solidariteten skiller seg fra altruismen ved at den også har et klart element av egennytte. Store grupper går sammen om ordninger som også gir dem selv trygghet, dersom de skulle komme ille ut. Fagforeningenes private syke- og pensjons-kasser er gode eksempler på solidariske ordninger, likeledes den uformelle hjelpen som har vært vanlig blant arbeiderklassen og i jordbrukssamfunn. Solidaritets-tankegangen kan også ses på som en forsikringsordning. Ved å bidra til fellesskapet får vi også rett til hjelp når vi trenger det.

Egennytte

Egennytten rommer mange varianter. Den kanskje viktigste finner vi illustrert av den franske liberaler Frederic Bastiat som beskrev staten som «den fiksjon hvorigjennom vi alle lever på hverandres bekostning». I moderne tid har public choice-skolen utviklet en sofistikert teori etter disse linjer. Kampen om statlige velferdsordninger blir en kamp for å tilrive seg goder fra andre grupper og individer som frivillige transaksjoner i markedet ikke ville gi en. Velferdsstatens fremvekst kan således forklares med at en ubemidlet majoritet bruker sin politiske styrke til å skaffe seg overføringer fra de bedrestilte, eller arbeiderklassen raner borgerskapet, for å si det meget grovt.

Systemet er en fiksjon fordi det rent faktisk er de brede lag av folket som bærer mesteparten av byrden. Slik må det bli med dagens omfang på velferdsstaten. De rike er ganske enkelt ikke mange nok eller rike nok. De vil også finne metoder for å unngå for sterk beskatning, enten gjennom skattetilpasning eller i ekstreme tilfeller skattemotivert emigrasjon. Jeg synes likevel det er rimelig å anta at troen på at noen andre betaler regningen er en grunn til den massive oppslutningen om velferdsstaten som vi ser. Det innebærer selvsagt også at dersom denne fiksjonen blir avslørt, vil oppslutningen falle. At illusjonen om at andre betaler er utbredt, kan holdningene til SVs velgere bekrefte. En meningsmåling viser at SVs velgere er minst villige av alle, med FrPs på en god annenplass, til å «akseptere et høyt skattenivå for å beholde fellesgodene i samfunnet» (Økonomisk Rapport 1-92:4).

En variant av egennytte-motivet finner vi i den marxistiske tolkningen av borgerskapets støtte til omfattende offentlige velferdssordninger: Sosiale ordninger ble innført for å dempe den sosiale uroen, særlig blant arbeiderklassen, og derigjennom minske faren for revolusjon. Til støtte for en slik tolkning kan det vises til at den kontinentale velferdsstaten, med røtter hos Bismarck, knytter sosial forsikring til deltakelse i arbeidslivet. Det er liten tvil om at dette motivet tidligere spilte en betydelig rolle. I dag er hensynet irrelevant. Revolusjonen er lagt på hylla og arbeiderklassen er ikke fattig. Fattigdommen er stort sett begrenset til enkelte ikke-arbeidende grupper, det Marx kalte fille-proletariatet, som aldri har utgjort noen politisk kraft.

Derimot kan nok velståendes støtte til velferdsstaten begrunnes i egennytte etter sosialøkonomisk tankegang. Velferd, eller fattighjelp, ses her på som et kollektivt gode som det er praktisk at det offentlige ordner gjennom sin tvangsmyndighet. Eksistensen av utbredt fattigdom i samfunnet fører til minsket velferd, også for de mer velstående. Denne minskede velferden består bl.a. av ubehag ved å vite at den er der, ubehag ved å møte uteliggere og tiggere på gaten, og indirekte gjennom den sosiale uro den kan skape. Det kan f.eks. hevdes at dersom en fattig underklasse får eksistere, så vil dette føre til forslumming og økt kriminalitet. Det er derfor i alles egeninteresse at fattigdommen bekjempes. Det hevdes videre at godet er kollektivt, dvs. egner seg best for produksjon av det offentlige. Et av de svakere argumenter for dette er at det ikke er praktisk for hver enkelt å oppsøke de fattige med hjelp. Innhenting av informasjon om hvem som er riktige mottakere og hvilken hjelp som er mest effektiv, er for ressurskrevende. Det finnes altså et marked for en spesialisert institusjon som kan ta seg av administrasjonen av velferden. Det behøver ikke å være staten, men ble over et lengre tidsrom i høy grad løst gjennom opprettelsen av veldedige organisasjoner. Mye tyder på at disse er mer effektive i fordelingen av midler enn dagens offentlige system, hovedsaklig fordi de er mer fleksible og utøver en sterkere sosial kontroll (Olasky 1992). En av grunnene til privat veldedighet nå har et dårlig ord på seg er nettopp den sosiale kontrollen og dermed den potensielle stigmatiseringen den innebar.

Gratispassasjerer

Et sterkere argument for offentlig administrasjon av velferden er gratispassasjer-problemet. Selv om alle har egeninteresse i å bekjempe fattigdommen, vil hver enkelts bidrag, (bortsett fra de meget rikes) ikke ha noen betydning. Bare dersom de fleste bidrar, vil det ønskede resultatet kunne nås. Alle har derfor et motiv til å la være å betale inn, og håpe at andre likevel gjør det. Gratispassasjer-argumentet har utvilsomt noe for seg, men kan ikke dermed sies å være det siste ordet i debatten. Produserer et offentlig velferdssystem virkelig det kollektive godet som begrunner det? Uansett er dette et argument til støtte for en selektiv, ikke universell velferdsstat.

Vi har ovenfor sett på paternalisme-motivet. Dette kan også gis en egennytte-vri. De uansvarlige som ikke har sikret seg mot inntektsbortfall selv om de hadde muligheten til det, vil dermed være samfunnet til last enten gjennom sin fattigdom, eller fordi samfunnet forøvrig vil føle en forpliktelse til å hjelpe dem. For å lette byrden av å hjelpe de uansvarlige, innføres derfor tvangs-sparing eller tvangs-forsikring.

Rasjonelle velgere

En egennytte-variant som for mange vil fremstå som forbløffende, er forankret i public choice-skolens analyse av rasjonell velgeradferd. Loren Lomansky kan stå som representant for denne skolen: «På grunn av de relativt ubetydelige konsekvensene av å avgi stemme, har velgeren i sitt avlukke ofte et incitament til å legge avgjørende vekt på vurderinger som vanligvis undertrykkes når han velger i markedet. Sagt på en annen måte: En velger vil stemme på en politikk som han ville avvise dersom hans valg var avgjørende. Ikke bare det, men han vil gjøre det som en klar konsekvens av å forfølge sin rasjonelle egeninteresse.»

Lomansky viser til at samfunnsforskere har hatt problemer med å forklare hvorfor så mange gidder å delta i valg, siden deres stemme aldri er avgjørende. Han finner forklaringen i at selve det å stemme, og hvordan vi stemmer, gir en direkte psykisk tilfredsstillelse som rettferdiggjør tiltaket. Mindre kynisk kan vi vel si at folk stemmer fordi de mener det er riktig å gjøre det, mindre enn fordi de tror at det spiller noen rolle. Lomanskys motiv kombinerer dermed egennytten og oppfyllelsen av dominerende sosiale normer.

En rasjonell velger vet altså at sjansen for at nettopp hans stemme skal avgjøre et valg i praksis er null. Det innebærer at å stemme for økte overføringer til «svake grupper» ikke koster ham ett øre. Det finnes derfor ingen billigere måte å oppnå både den selvtilfredsstillelse og den samfunnsmessige anerkjennelse som følger med å «ha sosial samvittighet», enn ved å stemme for høyere overføringer (Tullock 1971). Lomansky minner om det gamle visdomsord «talk is cheap»: «Å sende en månedlig sjekk til en gammel mor, eller tilby henne å bo hjemme hos seg, reduserer ens personlige forbruk. Derimot koster en stemme for en politikk som overfører ressurser til de gamle nesten ingenting, og gir likevel betydelig følelsesmessig tilfredsstillelse ved å ha «gjort det riktige». «Jeg overser ikke de eldres behov», kan man si – og mene det.»

Innvendingen mot denne teorien blir naturlig nok at dersom du er så kynisk at du innser at din stemme ikke har noen betydning, så vet du også at du ikke har rett til noen aktelse for å handle altruistisk. Svaret kan være at det manglende utslaget av egen stemme ikke erkjennes, men er underbevisst, slik at mange velgere faktisk er i stand til å lure seg selv til å tro at de yter et personlig offer ved å stemme for overføringer som ikke tjener dem selv.

Betyr så Lomanskys påpekning at velferdsstaten må fortsette å vokse? Nei, fordi effekten er avhengig av at det oppfattes som riktig å stemme for økte overføringer. Dersom dette ikke lenger er tilfelle, altså at det blir en utbredt holdning at f.eks. de gamle har fått nok, og faktisk tærer på den yngre generasjon, vil velgeradferden snu.

To modeller

Synet på velferdsstatens omfang kan deles inn i to hovedtradisjoner. Støtten til disse har ikke alltid gått etter normale ideologiske skillelinjer. Den første er bygd opp rundt universelle rettigheter, der individuelle, subjektive tildelinger kun spiller en supplerende rolle. Den andre er selektiv og rettet kun mot de individer som ikke kan klare seg selv. Denne kalles gjerne residual-modellen.

Norge har er utpreget universelt system, utviklet over tid. I Vesten er ingen modell rendyrket, men de fleste land har en større grad av behovsprøving og selektivitet enn Norge. USAs finansering av helse-vesenet er et eksempel på dette. Ansvaret ligger her primært på den enkelte, men staten trer inn og garanterer helsestell for dem under en viss fattigdomsgrense gjennom Medicaid, og for de gamle gjennom Medicare. (En rekke prosedyrer, bl.a. øyeblikkelig hjelp, dekkes også for de uforsikrede). Sveits har et lignende system, der privat helseforsikring er utgangspunktet. Alle vestlige land (bortsett fra Australia) har en universell pensjons-dekning, selv om mange overlater tilleggspensjonene til private ordninger, enten frivillige eller obligatoriske.

Den generelle dominansen av sosialliberale og sosialdemokratiske ideer i Norge fra tiden rundt første verdenskrig til slutten av 70-tallet, har betydd at offentlige garanterte rettigheter til alle har hatt meget bred oppslutning. Et visst materielt velstandsnivå for alle ble ikke bare sett på som ønskelig, men som en rettighet som ikke skulle være avhengig av hverken egen innsats, individets sosiale nettverk eller privat «veldedighet». Fremdeles legges det stor vekt på at det ikke skal følge noe sosialt stigma (dvs. lav status) med å motta bistand fra staten. Dette gjelder også den mest individuelle ordningen av alle, nemlig sosialhjelpen.

Like viktig som den ideologiske begrunnelsen er den realpolitiske. De brede folkepartier, først Venstre og siden Arbeiderpartiet, har bygd sin oppslutning på løfter om velferd for alle. Hos Arbeiderpartiet har den ideologiske appellen til solidaritet vært effektivt blandet med hensynet til egennytten. De brede lag støttet opprettelsen av den universelle velferdsstaten minst like mye fordi den ga trygghet til dem selv og deres nærmeste, som av hensyn til de mest trengende. I velferdsstatens tidligere faser, der det materielle nivået var lavt, var hensynet til seg selv og til de mindre velstående som regel sammenfallende.

I dag er dette ikke lenger tilfelle. De brede lag av folket er ikke lenger så overbevist om at de ikke kunne klare seg uten velferdsstaten, dersom skattene samtidig ble senket. Erkjennelsen av at det er de brede lag selv, og ikke en innbildt klasse av «rike» som betaler mesteparten av regningen, har begynt å snike seg inn. Dermed legges grunnlaget for at stadig flere ser seg tjent med å redusere omfanget av det offentlige velferdssystemet. De seneste AP-regjeringer har sett denne faren. Derfor tviholder de på universelle ordninger. Middelklassen skal fremdeles føle at velferdsstaten er til fordel for dem. Dette gir seg spesielt uttrykk i støtten til opprettholdelsen av offentlige tilleggspensjoner.

Generell støtte til det universelle prinsippet finner vi godt uttrykt i Sosialdepartementets budsjett for 1987: «De senere årene har vi sett en utvikling mot at ytelsene bare rettes mot de mest utsatte gruppene. En slik utvikling i retning av mer selektive velferdsytelser vil føre til at stadig flere ikke omfattes av velferdsstaten, og gradvis vil stadig færre føle ansvar for fellesskapet. En mer selektiv sosialpolitikk er også direkte forbundet med mer omfattende fremstøt for å kommersialisere tilbud som det offentlige tidligere har ytet alle på like vilkår. Det er et hovedmål for Regjeringen at de offentlige velferdsordningene skal være like for alle og uten omfattende behovsprøvinger.»

Målretting av midlene mot de mest trengende er likevel ikke fremmed for sosialdemokratiet, noe som fremgår av følgende uttalelse fra den tidligere danske sosialminister Ritt Bjerregaard, en av Nordens fremste sosialdemokrater, på et møte i Politisk Forum i Oslo i 1981.: «Det er helt klart ikke i arbeiderbevegelsens interesse å dele ut tilskudd til alle og enhver og til hva som helst. Det er ikke lenger noen mening i å gi folkepensjon til alle, når det å motta pensjon ikke lenger oppleves som nedverdigende. Det er ingen mening i at et postbud som tjener 100.000 kroner om året, skal betale tilskudd til en professor som tjener 300.000 kroner, fordi professoren er handikappet og har utgifter på grunn av sitt handikap. Sosiale ytelser skal gis til dem som er dårligst stilt og ikke til andre. Til gjengjeld kan det så være all mulig grunn til å gi de dårligst stilte noe mer.»

Arbeiderpartister selektive

Trygdeforskningsprogrammet fikk i 1987 og 1988 Norsk Gallup til å undersøke velgernes holdninger til universelle eller selektive ytelser (Hatland 1992:129). Et knapt flertall støttet universalprinsippet, og støtten var økende med inntekt, noe som passer godt med egeninteressen. Mer overraskende var det kanskje at Høyre-velgerne var klart sterkere tilhengere av universelle ytelser enn Arbeiderparti-velgerne. Dette står i klar motsetning til hva ledelsen i disse partiene står for. For Arbeiderpartiets del er forklaringen trolig at velgermassen fremdeles holder på arbeiderbevegelsens gamle idealer om å heve de svake opp på et høyere nivå, mens det er eliten som er opptatt av abstrakte oppfatninger om hvordan en selektiv velferdsstat vil slå ut for solidariteten (og Arbeiderpartiets oppslutning?). Utslaget hos Høyres velgere henger trolig sammen med deres egeninteresse som relativt velstående, og er i pakt med god Høyre-tradisjon. Det var Høyre som først presset på for å få fjernet behovsprøvingen av alderstrygden, slik at også deres velgere kunne nyte godt av den.

På tross av et sterkt press for å godta «avstigmatisering» av mottakerne av offentlig understøttelse, har dette aldri slått helt igjennom, ihvertfall ikke utenfor de intellektuelles rekker. Fremdeles reagerer de fleste på det de ser som misbruk av systemet. Dette misbruket oppleves særlig i ordninger som gjør det mulig å heve støtte, selv om behovet må sies å være helt eller delvis selvforskyldt. Enslige mødre, rusmisbrukere og arbeidsløse er blant de gruppene som fremdeles av mange anses som potensielle «trygdemisbrukere». Politisk sett har dette gitt seg utslag i en ganske bred folkelig støtte til Fremskrittspartiets sosial-politikk. Rune Gerhardsen har forsøkt å fange opp denne holdningen blant deler av Arbeiderpartiets gamle velgere gjennom sine utspill om «snillismen». Fremskrittspartiets sosialpolitiske holdning har forøvrig ikke markert noe brudd med dominerende sosialdemokratiske holdninger. Partiet har støttet en universell velferdsstat og et høyt nivå på de fleste ytelser. FrP har til og med stilt seg i bresjen for høyere pensjoner og mer penger til det offentlige helsevesenet. Ett nytt, eller rettere sagt gammelt, element har FrP likevel brakt inn igjen, nemlig skillet mellom «verdig» og «uverdig trengende», eller mer presist: At det skal stilles strengere krav til mottakerens livsførsel, særlig hvorvidt mulighetene for å klare seg selv er utnyttet, og at sosial støtte skal kunne nektes eller reduseres dersom egeninnsatsen ikke er tilfredsstillende. Denne holdningen faller godt sammen med arbeiderbevegelsens opprinnelige tanker. Når den gikk inn for sosiale rettigheter for alle, betydde det rettigheter for dem som gadd å gjøre en egen innsats, eller av gode grunner ikke kunne bidra, ikke rettigheter helt uten krav. Dagens tolkningen har kommet til senere, etterhvert som arbeider-innslaget i de sosialistiske partier svant hen, og de intellektuelle mellomlagene tok over styringen.

Dersom en sterkt selektiv sosial-politikk skal gjennomføres, risikerer vi selvsagt at «stigmatiseringen» gjeninnføres, dvs. at mottakerne vil bli sett på som en underklasse og dermed miste sosial aktelse. På den annen side er dette trolig i samsvar med verdigrunnlaget til brede lag: Du skal gjøre alt som er mulig for å klare deg selv, og kun be om hjelp fra det offentlige som en siste utvei. De som har gjort sitt beste, vil i svært liten grad miste aktelse, de er «verdig trengende». Problemet er selvsagt at det ikke alltid er lett å vurdere om mottakeren av hjelp har prøvd alle muligheter for å klare seg selv, eller om han egentlig har mindre muligheter til dette enn det ser ut til på overflaten. Psykiske plager er et godt eksempel på tilstander som ikke er lette å overprøve for utenforstående. En viss grad av urettmessig stigmatisering vil derfor alltid være en kostnad ved et selektivt velferdssystem. Også dagens sosialhjelp rammes av dette.

Ny skepsis

I den senere tid har ny skepsis til den universelle velferdsstaten gjenoppstått. Høyres sjefsideolog Kristin Clemet er en talsmann for denne kritikken, selv om hun viker tilbake fra å trekke særlig mange konklusjoner. Hvorfor skal staten støtte individer og familier som er fint i stand til å klare seg selv? Internasjonalt har det absolutt ledende tidsskriftet The Economist på lederplass tatt til orde for avskaffelse av universell alderspensjon (Economist 29.05.93): «De gamle fattige trenger mer støtte fra staten, mens mange gamle ikke-fattige ikke trenger noe i det hele tatt. Istedenfor å betale alle den samme offentlige pensjonen, skulle staten beskytte dem som trengte det bedre, og la resten ta vare på seg selv.»

At det nå blir satt spørsmålstegn ved de velferdsordninger som kommer middelklassen eller øvre middelklasse til gode, skyldes presset mot offentlige finanser. Truende budsjett-underskudd, der velferdsordninger utgjør en stadig viktigere kilde, gjør reformer nødvendige. I henhold til de dominerede sosialdemokratiske verdier i Norge, peker da overføringer til dem med god økonomi seg ut.

Tre argumenter for radikal reform

Fremdeles er det intet politisk grunnlag for en virkelig radikal omlegning av velferdspolitikken. For at det skal kunne skje, trengs trolig et langt sterkere press fra sviktende statsfinanser enn det vi har i dag. Likevel er argumentene for radikale reformer tilstede allerede i dag. Jeg vil særlig peke på tre forhold:

– Skattenivået har klare negative følger for samfunnsøkonomien. En krone som trekkes inn til statskassen må i henhold til aksepterte anslag, som bl.a. er brukt i Norman- og Steigum-rapporten, gi en nytte som tilvarer 1,15-1,50 krone, dersom de negative ringvirkningene ved skatteoppkrevning ikke skal føre til samfunnsøkonomiske tap. Høye skatter fører altså til en mindre kake å fordele.

– De fleste mennesker tilhører middelklassen, og brorparten av de offentlige overføringene skjer innen denne middelklassen. Dette betyr at en radikal opprydning i overføringsordningene ikke vil ha noen dramatisk virkning på inntektsfordelingen i samfunnet. Det betyr også at vi kan regne med at den økte økonomiske veksten som vil bli resultatet av lavere skatter, vil komme de brede lag til gode.

– Velstandsnivået i Norge er såpass høyt at de aller fleste ville klare seg selv uten offentlig støtte, dersom skatten ble redusert tilsvarende innsparingen i overføringene. Særlig vil gruppen som må ha hjelp bli liten dersom den økonomiske veksten øker som en følge av en slik politikk.

Et radikalt scenario

Hva om vi avskaffet statens ansvar for å sikre innbyggerne inntekter? Hvilke følger ville det få for de offentlige finanser?

Offentlige utgifter består i dag grovt sett av fire store grupper. Det offentlige konsumet er utgiftene som går til å drive norske skoler, helsevesenet, forsvaret, politiet, deler av samferdselssektoren, forvaltningen osv. Konsumet andel av BNP har i de senere år ligget på drøye 20%. Plusser vi på de offentlige brutto kapital-investeringene, havner vi på omlag 25%. I 1992 utgjorde dette omlag 182 milliarder kroner. Den tredje posten er renter. På grunn av den norske stats sterke finansielle stilling har disse i de senere år gitt nettoinntekter til staten i størrelse-orden 20 mrd kroner. På grunn av en stadig forverring av statsfinansene og lavere rentenivå, vil ikke dette vare. Den fjerde posten er den største, nemlig overføringer til husholdninger og subsidier til næringer. Overføringer til utlandet er også del av denne posten, men utgjør en forsvinnende liten del. I 1992 utgjorde overføringene totalt 207 mrd kroner.

Den største inntektsposten er skatt på inntekt (nettoskatt, toppskatt, trygdepremie, arbeidsgiveravgift, bedriftsbeskatning). Dersom oljesektoren unntas, utgjorde inntektsskattene i 1992 hele 186 milliarder kroner (hvorav en liten del er formuesskatt). Vi kunne altså avskaffe all skatt på inntekt dersom vi fjernet alle overføringene. Vi ville likevel ha igjen en god slump med penger, mer enn 20 milliarder kroner, som kunne brukes til individuell sosialhjelp til dem som måtte trenge det. Summen er ikke ubetydelig, siden nesten 350.000 mennesker ville kunne forsørges på minstepensjonsnivå. Det er viktig å legge merke til at dette tenkte eksemplet ikke rokker ved prinsippet om tilnærmet gratis helsestell og grunnleggende utdanning, som vil kunne fortsette som i dag. (Overføringene til statens lånekasse for utdanning utgjør ca. 4 mrd.).

Det ville kreve minst en bok å beskrive virkningene av en slik revolusjon. Det er ingen tvil om at den økonomiske veksten, etter en kort periode med store omstillinger, ville bli meget stor. Bortfallet av inntektsskatt ville føre til bortfall av alle slags skattemessige disposisjoner som i dag fører til mindre effektivitet. Sysselsettingen ville øke fordi arbeidskraften ville bli billigere. Bortfallet av næringssubsidier ville føre til nedleggelser av mange bedrifter (og gårdsbruk), men også til lavere priser for bedrifter og forbrukere, dersom konkurranse tillates.

Selv om samfunnet som helhet ville bli langt rikere med en slik revolusjon, ville de svakeste også komme bedre ut? Det er vanskelig å påvise noen systematisk sammenheng mellom graden av ulikhet i et land og graden av markedsøkonomi og lave skatter. Sosialdemokratiske velferdsstater som de skandinaviske karakteriseres av jevn fordeling, men det gjør også markedsorienterte asiatiske «tigre» som Taiwan. Velstanden er ulikt fordelt i markedsorienterte land som USA, men det er den også i sosialistiske land som India og merkantilistiske latin-amerikanske stater.

La oss likevel være på den sikre siden og gå ut ifra at bortfall av offentlige overføringer og medfølgende høy økonomisk vekst ville føre til økte forskjeller i samfunnet. Det betyr likevel ikke at de lavere inntektsgrupper får redusert sine absolutte inntekter. Arbeidsføre lavinntektsgrupper vil nyte godt av bedre jobb-muligheter og incitamenter. Økonomisk vekst og lave skatter vil øke etterspørselen etter arbeidskraft, og kombinasjonen av trygde-ordninger og skatter som i dag gjør det lite lønnsomt for lavinntektsgrupper å søke jobb, vil være erstattet av gulroten (ingen skatt) og pisken (ingen trygd). Taperne vil være de ikke arbeidsdyktige uten forsørgere med tilstrekkelige ressurser til å ta seg av dem. Dette problemet kan løses på flere måter. For det første vil tilgangen på private hjelpe-programmer øke med økt velstandsnivå. De bedrestiltes motiv for å hjelpe ville også øke, dersom staten hadde redusert sitt ambisjonsnivå, og dersom de selv kunne kanalisere midlene til dem som syntes å trenge dem. Likevel er det sannsynlig at det ville gjenstå en restgruppe som ikke vil kunne klare seg uten offentlig hjelp. Dekningen av de offentlige utgiftene til denne gruppen skulle likevel ikke overstige de 20 milliardene som er til overs etter at inntektsskatten er fjernet.

Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1993.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer