Påstanden har dukket opp i forbindelse med at Ukrainas myndigheter har offentligjort en oversikt over firmaer som ikke har avsluttet sin virksomhet i Russland efter invasjonen av Ukraina i februar 2022.
Det er forståelig at de ansatte på Freia i Norge reagerer på at flere store virksomheter kaster seg på en boikott av deres produkter (som f.eks Kvikk Lunsj) fordi Freias eiere Mondelez ikke har trukket seg ut av Russland. Freia i Norge har ikke virksomhet i Russland, bruker ikke råvarer fra Russland, og i tillegg er det lite fokus på andre firmaer som også har virksomhet i Russland. Oppsummert; boikott av Freia rammer skjevt, er urettferdig, og vil ikke ramme Russlands myndigheter. På toppen av alt dette kommer altså påstanden om at boikott egentlig er posering; at man først og fremst vil vise omverdenen sine egne gode verdier fremfor faktisk å oppnå noe.
La meg først si: Forbrukermakt er bra. Din makt når du kjøper varer og tjenester kan brukes til å påvirke produsenter. Til å bli mer miljøvennlige, til å behandle sine ansatte bra, og til å betale underleverandører (f.eks i den 3. verden) bra. Det kan jo hende du gir blaffen i om de ansatte blir nektet å være medlemmer i fagforening, er underbetalte, eller at arbeiderne i et land i den 3.verden jobber under slavelignende forhold mens omgivelsene deres ødelegges av forurensende og gammeldagse produksjonsmåter.
Boikott og debatt om boikott er ikke uvanlig. Noen husker kanskje kampanjene for å boikotte Shell på grunn av deres involvering med apartheid-regimet i Sør-Afrika. Boikott av israelske varer produsert på okkupert palestinsk land har lenge vært et stridsspørsmål. Partier på venstresiden er snare til å rope på boikott av firmaer som bedriver fagforeningsknusing, eller ikke tilbyr anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Personlig synes jeg at det er altfor lite fokus på boikott.
For å ta opplyste valg som forbruker trenger man informasjon. Om varen, om produsenten, om produksjonsmåter. Informasjon kan endre seg, så man må holde seg oppdatert. Med andre ord er det en utfordring å være en bevisst forbruker. Det kan være slitsomt. Det er så mange valg å ta. Det enkleste er naturligvis å gi blaffen. I forurensning, i de ansattes arbeidsvilkår, i barnearbeid og utbytting i den 3. verden. Men vil vi det? Skal vi nyte våre måltider, våre klær, biler og ferier uten tanke på konsekvensene av hva vi kjøper? Hvis det var dine barn som var lenket til veggen i en fabrikk, ville du at den som kjøpte varene de produserte skulle la være å bry seg?
Det kan være mer enn én hensikt med boikott: For eksempel: Du ønsker ikke å bidra til f.eks forurensing, barnearbeid, utnyttelse av ansatte, undertrykkelse etc. Det noen kaller posering vil jeg kalle å ta bevisste valg. Eller du ønsker å påvirke for å oppnå endring. Skal man oppnå endring må mange delta i en boikott. Skal man oppnå dette må man markedsføre boikotten, og få flere til å delta. Det kan ta tid før en boikott får særlig utbredelse, og kanskje også effekt. Med andre ord må man ha tålmodighet.
Det er forståelig at de ansatte på Freia reagerer på boikotten av deres produkter. De har ingenting med Russland å gjøre. Det er morselskapet Mondelez som ved å opprettholde 3000 arbeidsplasser i Russland bidrar med 1,8 mrd i den russiske statskassen. Man kan dermed si at Freias eiere bidrar til å opprettholde Putins regime, og dermed også til krigen i Ukraina.
Grunnlaget for boikotten kan synes uklart. Det er et departement i Ukraina som har kommet med en liste over firmaer som ikke har avsluttet virksomheten i Russland, men kriteriene er ikke kjent for offentligheten. Det er vedtatt internasjonal boikott av Russland, med definerte kriterier.
Hvordan skal man forholde seg til kritikken mot at boikotten er for snever? Man kan avvente med boikott fordi kriteriene ikke er kjente, og man vil høre begrunnelsen fra selskaper som fortsatt har aktiviteter i Russland. Hvis man ønsker å boikotte, kan man først lete efter alternativer. Hvis man ønsker å boikotte f.eks. Freia må man finne andre produsenter av sjokolade, noe som ikke er spesielt vanskelig. Så kan man utvide listen over firmaer/produkter man boikotte efterhvert.
Jeg mener at uansett grunn er boikott uttrykk for et bevisst valg. At man ikke boikotter alle samtidig betyr ikke at man er ubevisst, men at man må gå gjennom prosessen med å finne alternative leverandører, eller bestemme seg for om produktet/tjenesten er noe man trenger eller ikke.
Det er åpenbart at boikott av firmaer som fortsetter sine aktiviteter i Russland er et uttrykk for solidaritet med Ukraina, et demokrati utsatt for militær invasjon med uttrykt ønske om å fjerne landet og fornektelse av landets kultur og historie. Men er Russland og Ukraina et enestående tilfelle? Naturligvis ikke. Hvorfor ikke utsette Kina for boikott? Landet diskriminerer homofile, bedriver overgrep mot uigurer, har fjernet demokratiet i Hong Kong, okkuperer Tibet osv. osv. Hva med Saudi-Arabia? Et monarkistisk-religiøst diktatur med langt synderegister. Og slik kunne man fortsette. Listen over land og regimer man burde boikotte er lang. Det samme gjelder firmaer som f.eks utnytter ansatte eller bidrar til forurensning.
Bør det offentlige boikotte? I saken om Freia og Russland spiller det kanskje ikke så stor rolle om man ikke får sjokolade fra Freia på Stortinget når Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) eier aksjer i Mondelez? Med mindre Oljefondet selger seg ut vil inntektene til fremtidige pensjoner komme fra Russlands krig i Ukraina. Kina er et land norske politikere har et veldig tvetydig forhold til. På den ene siden er man flinke til å kritisere landets brudd på menneskerettigheter, mens man på den annen side gjerne vil være døråpner for norsk næringsliv til det enorme kinesiske markedet. På den annen side: Stat, kommuner, fylkeskommuner og offentlige virksomheter har i kraft av sin størrelse et stort potensial for forbrukermakt. Hvorfor ikke benytte den?
Det er mange dilemmaer når man vurderer boikott, og det er ikke like lette eller åpenbare svar på alle. Hver dag tar vi valg som har konsekvenser ikke bare for oss selv, men også for mange andre. Og i mange tilfeller har vi slett ikke oversikt over hvem våre valg har konsekvenser for. Betyr det at vi skal la være å bry oss? Mitt svar er nei.
