Arne Eidshagen har nylig fremmet ideen om borgerlønn som en mulig fremtidig løsning for Norge i form av en negativ-skatt-ordning. Tilsynelatende som en respons på min tidligere artikkel: Borgerlønn er en svært dårlig ide. Men jeg føler han overser mine argumenter. Hvorfor skulle ikke mine argumenter i mitt forige innlegg også være gjeldende for det forslaget han fremmet?
- Mer om temaet: se alle debatt- og bakgrunnsinnlegg om borgerlønn
La meg forklare og utdype hvorfor jeg mener at hans forslag er like problematisk.
I mitt tidligere innlegg, beskrev jeg de mulige konsekvensene borgerlønn kunne ha på samfunnet og økonomien. Jeg påpekte at hvis alle borgere mottar en fast sum penger, vil det oppstå en situasjon der mange velger ikke å arbeide, ettersom de ikke lenger er økonomisk avhengige av lønnet arbeid.
Dette, påstod jeg, vil komme til å resultere i en markant reduksjon i arbeidstilbudet, som vil skape et miljø der de gjenværende arbeidstakerne blir stadig mer verdifulle og etterspurte. Arbeidsgivere vil være nødt til å tilby høyere lønninger for å tiltrekke seg og beholde den nødvendige arbeidskraften. Men denne økningen i lønnskostnader vil uunngåelig føre til økte priser på varer og tjenester, da bedrifter må balansere de høyere lønnsutgiftene.
Samtidig vil den generelle etterspørselen etter varer og tjenester øke på grunn av den ekstra inntekten fra borgerlønn. Dette, sammen med mangel på arbeidskraft og høyere produksjonskostnader, vil ytterligere drive prisene oppover. De som velger å arbeide, vil kreve enda høyere lønninger for å opprettholde sin kjøpekraft i lys av stigende priser, noe som skaper en ond sirkel av lønns- og prisstigninger.
Mennesker med lavere inntekter, og spesielt de som velger å ikke arbeide, vil finne det stadig vanskeligere å dekke sine basisbehov, ettersom den faste borgerlønnen taper sin kjøpekraft. I dette scenarioet er det usikkert om innføringen av negativ inntektsskatt vil kunne løse disse iboende problemene og gi en bærekraftig løsning på de økonomiske og sosiale utfordringene som er forårsaket av en ubetinget borgerlønn.
Og hva da med de som faktisk IKKE kan arbeide, som de uføre? De kan ikke bare hoppe inn i en jobb etter at prisene har økt så mye at borgerlønna ikke lenger er tilstrekkelig for å dekke de grunnleggende behovene slik arbeidsføre kan. Så dette er ikke noen god erstatning for NAV, som da Eidshagen bringer opp som et potensielt byråkrati som kan erstattes med borgerlønn.
NAV, som en institusjon, er utformet for å hjelpe spesifikke grupper i samfunnet som har et sterkt behov, enten det er uføre, arbeidsledige eller de med særskilte behov. En borgerlønnsordning, selv i form av negativ skatt, vil miste denne målrettede tilnærmingen, og kan føre til at de som virkelig trenger støtte, ikke får det de trenger. De få som faktisk trenger slik hjelp, er ikke nok til å føre til en prisinflasjon på samme måte som om ALLE skulle fått faste ubetingede utbetalinger fra staten…
Videre har vi fremdeles problemet med avhengighet av statlig støtte.
Ved å skape et system der svært mange er avhengige av staten, risikerer vi å skape et samfunn der individuell initiativ og ambisjon i betydelig grad blir undergravd. Dette kan igjen ha negative konsekvenser for innovasjon, entreprenørskap og nasjonal konkurranseevne.
Jeg oppfatter det slik at Eidshagens forslag ikke løser noen av de problemene jeg tok opp i mitt opprinnelige innlegg. Så derfor er en slik borgerlønn også slik jeg ser det, fremdeles en dårlig ide.
