Kommentar

Hva krever du for å si at du er sikker på noe?

For en del år siden, da jeg var rundt 16 år gammel, var jeg med i en studiegruppe i forbindelse med et undervisningsopplegg. Hva eller hvorfor spiller ingen rolle for poenget jeg vil gi her. Vi ble vist inn i et rom med en stor skjerm som spilte av en kort dokumentar. Den varte i kanskje ti minutter.

Etter dokumentaren skulle vi diskutere innholdet av den og hva vi selv mente. Dokumentarens innhold er ikke viktig, men budskapet den presenterte var tydelig. Inntrykket jeg fikk var at alle var overbevist om at dokumentaren selvsagt var bra og kom med gode, faktabaserte argumenter for synet som ble presentert. Rommet var ikke bombesikkert, men vi som satt i det var det. Den som er uenig etter å ha sett noe slikt, kan ikke være annet enn hjernedød.

Så ble vi vist en til dokumentar. Den varte omtrent like lenge. Denne dokumentaren presenterte motsynet, og motsa mange av argumentene som ble gitt i forrige dokumentar. Når vi hadde sett ferdig denne dokumentaren, ble vi bedt om å diskutere den. Alle i gruppa var enige i at forrige dokumentar ikke var sannferdig, eller i alle fall at den fremstilte et forenklet verdensbilde. Dette var den nye sannheten!

Deretter ble vi vist enda en kort kommentar. Denne tredje dokumentaren fremstilte forrige dokumentar som uredelig og feilaktig. Igjen ble vi bedt om å diskutere innholdet av den. Jeg husker at jeg så rundt meg og på de andre, og de andre gjorde det samme. Ansiktsuttrykkene våre speilet fortvilelse og forvirrelse. Hva skulle vi tro på? Der vi før var skråsikre, hadde tvilen tatt overhånd.

Jeg tror ingen av oss var riktig sikre på hva vi skulle synes eller mene lengre. Noen av oss følte oss kanskje litt manipulert. Før vi innså det egentlig poenget med øvelsen, og det var å innse følgende paradoks: Med mer informasjon følte vi at vi satt på mindre kunnskap. Hvordan kan dette ha seg?

Et par lærdommer eller tre?

Vi ble på en trygg måte kastet inn i en kontekst og en opplevelse som vi alle har og kommer til å oppleve mange ganger til i livet. Uten de stygge følgene som kan skje hvis dette hadde skjedd i en mindre kontrollert kontekst. Det er en opplevelse jeg for alltid kommer til å være glad for at jeg har hatt.

Jeg tror det var to lærdommer de fleste av oss tok fra den, og én noen få av oss tok. To åpenbare og én mindre åpenbar, om du vil.

Den åpenbare lærdommen handler om å være kritisk til informasjon man blir presentert for. Hvis vi ikke hadde innsett det tidligere, innså vi det nå: Det er grusomt enkelt å vri og trikse med fremstillingen av en sak. En noenlunde kompetent avsender kan påvirke oss på den måten hen ønsker. Til og med uten å direkte si noe som er faktamessig usant. Det holder at man i tilstrekkelig grad er retorisk sleip, utelater informasjon, argumenterer tendensiøst og bruker de riktige virkemidlene. Å gjenkjenne upålitelig informasjon er en viktig del av kritisk tankegang.

Den andre åpenbare lærdommen er at man skal eksponere seg selv for ny informasjon. Denne lærdommen springer ut fra den første lærdommen. Nettopp fordi det er så enkelt å fremstille en sak slik at den favoriserer et bestemt synspunkt, er det 1) viktig å ikke la seg overbevise av kun ett argument eller ta forhastede konklusjoner, og derfor også 2) oppsøke flere perspektiver og sjekke kilder. Å oppsøke mer informasjonen enn den man besitter fra før, er også en viktig del av kritisk tankegang.

Dette er vanlige lærdommer jeg tror mange har innsett etterhvert som vi har blitt eldre. Noen mer og noen mindre enn andre.

Den mindre åpenbare lærdommen tar du når du innser at den første lærdommen er mye enklere å gjennomføre i praksis enn den første. Å aktivt oppsøke mer informasjon er ofte lurt, men det er mye mer krevende enn å simpelthen være kritisk til den informasjonen du tilfeldigvis kommer over. Hvis du skulle tatt den første lærdommen seriøst, ville du ikke gjort annet enn å dobbeltsjekke kilder.

Derfor er den tredje lærdommen å vite når vi skal fokusere mest på den første lærdommen og når vi skal fokusere mest på den andre lærdommen. Når skal vi nøye oss med å vurdere ut i fra den informasjonen vi allerede har (første lærdom), og når skal vi innhente mer informasjon for å bekrefte/avkrefte den vi allerede sitter på (andre lærdom)? Å forholde seg rasjonelt ignorant om alle alternative perspektiver og motargumenter er tross alt rasjonelt. Bare vi minner oss selv på at det er det vi nettopp er.

Mest lest

Arrangementer