Avmakt og klientifisering

av | 17. juni 2003 kl. 23.14 | 2 kommentarer

Jeg sitter og ser på TV2-nyhetene. En reportasje viser hvordan et fysioteraptilbud blir lagt ned for å bringe det kommunale budsjettet i balanse. Foreldrene fortviler.

Jeg ønsker ikke å gå inn på den konkrete saken. Den belyser imidlertid et poeng. Velferdsstaten klientifiserer mennesker og gjør den avhengige av politiske prioriteringer. Dette gir mennesker en følelse av avmakt. De er ikke lenger herre over sin egen fremtid. Det å ha et sykt eller funksjonshemmet barn betyr at man blir avhengige av politiske innfall. Man mister muligheten til å planlegge og ta ansvar for sin egen fremtid.

Det finnes en rekke private metoder for å sikre seg et tilstrekkelig økonomisk og støttemessig fundament dersom man får et sykt ban. Den enkleste måten vil sannsynligvis være en forsikring som foreldre tegner før man får barn. En slik forsikring vil neppe bli særlig dyr og vil lett kunne betales av alle vordende foreldre dersom man får skattelettelse tilsvarende det som man sparer på nedbygging av velferdsstaten.

Dersom barnet lider av en sykdom, får man utbetalt kompensasjon i henhold til avtale. På denne måten kan man selv styre sin egen fremtid og ta ansvar for seg og sin familie. Dette må da være et mye bedre alternativ enn å være en klient som er avhengig av politiske tilfeldigheter?


Kommentarer

  1. Espen | 18. juni 2003 kl 10.01

    Hva om foreldrene velger å ikke kjøpe forsikring for barnet; må ikke barnet anses som en uskyldig tredjepart i denne situasjonen? Hvilke rettigheter vil du tilskrive barn før de har mulighet (og lov) til å foreta egne valg? Selvfølgelig er det godt mulig at private veldedighetsorganisasjoner ville bidratt her, men det er ingen garanti for at en slik ordning ville holdt på sikt.

  2. Bent Mosfjell | 18. juni 2003 kl 22.37

    Det at noen ikke er i stand til å ta vare på sitt liv, vil uansett ikke legitimere umyndiggjøring av alle de som er i stand til å styre sitt eget liv. Det store flertall vil uten problemer forsikre sine ufødte barn.

    Man bør også påpeke menneskers evner til å danne vaner. Det vil ganske fort bli en vanesak å ta vare på sitt eget liv dersom staten slutter å påta seg ansvaret for dette. Å tegne helseforsikringer vil bli like naturlig som å betale abonnent på Aftenposten eller annet lesestoff, forsikre huset eller foreta andre nødvendige investeringer.

    Hva så med den svært lille minoriteten som på en eller annen måte ikke klarer dette? Hva med barna til disse? Dette er et spørsmål som ALLE stiller meg. Jeg kan ALDRI huske å ha vært borti en lengre diskusjon med en ikke-liberalist der dette poenget ikke har dukket opp. Ofte irriterer dette meg slik at jeg i forarget arroganse svarer ganske enkelt:

    ”Det er to muligheter:

    1) Hvis det er slik at alle mener at disse bør hjelpes, så vil disse bli hjulpet. Problemet løst. Dette er det jeg er overbevist om vil skje.

    2) Alle mener disse skal hjelpes men er ikke villig til å bidra til det selv. De bruker det kun som et påskudd for å drive formyndersk politikk som tar fra meg (og andre) retten til å bestemme og ta ansvar for mitt liv og hjelpe andre i den grad jeg selv ønsker det. I så fall: Da kan dere ta deres hyklerske og formynderske dobbeltmoral og stappe den opp der sola aldri skinner. Punktum. Problem løst.”

    Så tilbake til et mer nyansert svar: Du påpeker mangelen på garantier og har selvsagt helt rett. Det finnes ingen garantier, uansett. Det gjør det heller om man overlater ansvaret til fellesskapet, samfunnet, staten eller hva man enn kaller det.

    Hvilke retigheter barn skal ha er et av de vanskelige spørsmålene for liberalister. Men det e de også for alle andre, forskjellen er at vi tar dem på alvor fordi vi ikke bevisstløst aksepterer status que. Det er flere løsninger, de to vanligste er som følger:

    1) Å hevde at mennesker har krav på noe betyr at andre mennesker har plikt til å gi. Dette er uakseptabelt da det gjør mennesker til slaver som tvinges til å bruke sin tid og sin arbeidsinnsats for andre selv om de ikke ønsker det. Samme prinsipp gjelder for barn som er avhengig av at noen frivillig vil hjelpe dem i den grad de ikke kan gjøre dette selv.

    2) Barn er i en særsituasjon og har krav på nødvendig assistanse fra foreldre eller andre voksne. Dersom foreldre ikke oppfyller dette ansvaret gjennom for eksempel å ikke tegne en forsikring, kan de straffes for dette og helt eller delvis fratas retten til å ta vare på ens barn. Ansvaret kan da overtas av andre som er villig til å ta dette på alvor.

    Det burde skrives en hel bok om barn og hva slags rettigheter de kan og bør ha, men det har jeg ikke mulighet til. I dette tilfellet tror jeg imidlertid det er uproblematisk å ta ansvaret vekk fra politiske myndigheter.

  • Dagens sitat

    Moderation is a virtue only in those who are thought to have an alternative.

    — Henry Kissinger
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter