Politikk – et gubbevelde?

av | 23. desember 2009 kl. 14.06 | 3 kommentarer

VG slo til mandag med et oppslag på nett om at norsk lokapolitikk er et gubbevelde. Den typiske lokalpolitiker er en hvit mann på 50+, som tjener vesentlig mer enn de fleste. Er det så feil folk som har makt lokalt? Nei. Feilen er at de har makt over din og min hverdag. Istedenfor å klage over systemet kan man benytte seg av systemet, gjøre noe med systemet eller gi blaffen i hele stasen.

VGs artikkel kan tolkes dithen at det er galt å være hvit, galt å være mann på 50+, og galt å tjene mer penger enn folk flest. Når man har vært med i lokal- og regionalpolitikken fra man var 20 år, og nå nærmer seg den alderen VG kritiserer, burde man vel takke for seg.

Lokalpolitikk som dugnadsarbeid
De aller fleste steder er lokalpolitikk nettopp dugnadsarbeid. Politikken på det lokale planet i Norge handler om at frivillige organisasjoner (partier) nominerer frivillige personer som, hvis de blir valgt, i hovedsak skal bruke av sin fritid til å styre over andre mennesker.

De færreste lokapolitikere, bortsett fra i de store byene, er engasjert med full lønn. Det er stort sett forbeholdt ordførere, og i noen tilfeller varaordførere. Resten gjør jobben som lokal folkevalgt ved siden av vanlig jobb og familieliv. At politikk er dugnad opprettholder et gammelt ideal om folkestyret; det er skal ikke være profesjonelt og lønnet. I greske bystater var idealet at gamle, (forhåpentligvis) vise menn skulle styre. De skulle ikke hige efter makt, men motstrebende akseptere den, nærmest som et beger med arsenikk. Bare slik ville man få folkevalgte som ikke blandet egne og folkets affærer, og som ikke lot seg beruse av makt. Slik er det som kjent ikke lenger.

Nominasjonsprosessen
er blitt et yndet angrepsmål både fra misfornøyde grupper og fra media. Prosessen er lukket, preget av de få, partieliten – lokalt som sentralt. Men ingen vil hindre deg i å melde deg inn i et parti. Slitne dugnadsarbeidere vil sannsynligvis ta imot deg med åpne armer, og dytte på deg verv til du selv må si stopp. Hvis du mener det er for få ungdommer som styrer i din kommune, kan du arrangere en kampanje eller opplysningsarbeid på skolen din, og få folk til å melde seg inn. Hvis du har meldt deg inn en viss tid før års- og nominasjonsmøte, og betalt din kontingent, kan ingen hindre deg hverken å foreslå eller stemme over folk til styre, komiteer og utvalg, og til valglisten. For de aller fleste vil avstanden mellom å være tilskuer og delta handle om 2 – 300 kr. Hvis toget for nominasjon har gått, kan du arrangere en aksjon for å kumulere f.eks kvinner, ungdom, innvandrere på valglistene. Norsk lokalpolitikk er slett ikke ukjent med slike aksjoner.

Et alternativ innenfor systemet
Hvis du føler at du ikke når frem, er det faktisk veldig lett å lage egne alternativer. Å stille en såkalt bygdeliste ved et kommunevalg krever ikke mye arbeid. Man kan lage kvinnelister, ungdomslister eller innvandringslister. Disse kan være laget med utgangspunkt i en ideologi, eller rett og slett erklære at målet er å få inn mange av ett slag, og de kan stemme efter egen overbevisning når de er innvalgt. Å få noen innvalgt er også mye lettere på kommuneplan enn på riksplan. Så her er det bare å sette igang.

Åpenhet
eller manglende sådan, er også en kritikk som rettes mot de interne prosessene i partiene. Men idag er den interne disiplinen langt slappere (kanskje bortsett fra i FrP), og medienes mulighet til å dekke det som skjer er større. Mange folkevalgte, tillitsvalgte og rett og slett vanlige partimedlemmer vil også selv bidra i nye medier som på Facebook, blogger, twitter etc. Partiene gjør også sitt for å åpne seg. Foran nominasjonen i Akershus Venstre i 2005 satt jeg selv i nominasjonskomiteen. Selv lokallagenes egne rangerte forslag ble lagt ut på nett i et Excel-oppsett. Jeg hadde aldri vært med på tilsvarende i mine 20 år i politikken. Nominasjonsmøter er også åpne for den som vil se på. Og igjen: Ønsker man å endre noe, må man altså gjøre det. Ikke bare snakke om det.

Å gi blaffen
Noe av problemet med lokalpolitikken er ikke hvem som deltar, men hvilken makt de har. Første bud burde være å avskaffe monopoler og/eller tvang, enten det gjelder, vann, kloakk, søppeltømming. Brukerstyring som fritt skolevalg, fritt sykehus- og sykehjemsvalg, fritt barnehavevalg etc. burde være en selvfølge. Den enkelte kommune bør stå fritt i hvilke lønns- og arbeidsbetingelser de ønsker å bruke for å tiltrekke seg arbeidskraft. Problemet med lokalpolitikerne er ikke at de er velstående, hvite, rike og middelaldrende. Problemet er at de er formyndere.

Man kan velge å gi blaffen også i kommunale formyndere. Bryte regler som ikke har andre ofre enn reguleringskåte politikere og byråkrater, og arbeidstagere i monopoliserte tjenesteyterprodusenter. Kanhende blir reguleringslysten mindre hvis folk rett og slett ikke bryr seg om reguleringene?

Det som mangler
Hvis politikken domineres av hvite, velstående, middelaldrende menn er dette fordi ungdom, kvinner, innvandrere, funksjonshemmede og eldre ikke benytter seg av de muligheter som ligger i det politiske systemet. Enten du er partimedlem, tillitsvalgt eller bare vanlig velger.

Det som mangler er altså at noen gjør noe. Vær selv den forandringen du ønsker å få til.


Kommentarer

  1. Merethe B. Ranum | 26. desember 2009 kl 15.59

    Veldig bra oppfordring – Just do it! Det gjorde jeg for to år siden.

    Hilsen Merethe R.
    en ikke-formyndende, dessverre ikke-velstående kommunalråd

  2. Arne Haga | 26. desember 2009 kl 19.09

    Gubbeveldet, eller «utholdenhets»-veldet er en realitet.
    Mange samfunnsforskere har forsøkt å skape nytt liv i lokaldemokratiene. Men det går ikke. Det går ikke. Politikk i seg selv (å skape oppslutning til å få frem vedtak noen ønsker) er en vanskelig øvelse. Men slue og erfarne gubber får det til etter endel år.

    Langt vanskeligere i vår tid er forholdet til det saklige, altså hvor mye som bør eller kan forstås omkring en kommunal oppgave eller kanskje noe Kommunen skal ta standpunkt til. Det er i praksis uråd for lokalpolitikere å få oversikt nok til å kunne treffe egne valg.

    Det betyr i praksis at administrasjonene eller «byråkratiet» hersker. I lokal og regionalpolitikk finnes alt fra dyktige til ganske lite vellykkede administrasjoner. Heller ikke disse klarer å følge med eller å «rettlede» politikerne. De makter i hvert fall sjelden å gjøre sakene så korte, så oversiktlige, og så saksrelevante at politikere flest i kommunene får et seriøst grunnlag til å ta egne standpunkter eller standpunkter på vegne av bl.a. partigrupper.

    Det finnes også flere styringsfaktorer, men disse to viktigste fører til at «gubber» som holder ut (+ noen få kjerringer) blir de lokale maktfaktorene sammen med erfarne administratorer.

    Egentlig trenger vi nye styringsmodeller for moderne lokaldemokratier, bl.a. større Kommune-enheter og trolig mer av en profesjonell politisk elite med vett, forstand, kapasitet til å evne til å «dømme» mellom faktorer.

    Noen har lansert løsninger som å overlate det hele til administrasjonene og bare med folkevalgte kontrollkomiteer til å «sparke» udyktige administratorer.

    Det kan være vel verdt et forsøk i noen utvalgte kommuner med velfungerende administrasjoner.

    Lov verk og faktum er ofte så komplisert at det kan virke umenneskelig å la folk ved ren dugnadsinnsats bruke tid, krefter, bli sint, fortvilet og oppgitt til å styre det hele.

    Dette med objektive gamlinger fra Hellas var ingen dum tanke. Alt for mange beslutninger fattes i løpet av sekunder uten særlig ettertenksomhet.

    arne haga (administrator i mange år)

  3. Tor Tveiten | 30. desember 2009 kl 00.43

    Pleym Christensen skriver:
    «Den enkelte kommune bør stå fritt i hvilke lønns- og arbeidsbetingelser de ønsker å bruke for å tiltrekke seg arbeidskraft.»

    Men det er da realiteten i dag? Enhver kommune står fritt til å melde seg ut av KS. Oslo kommune har f.eks valgt å stå utenfor. Og er man som arbeidsgiver ikke tilsluttet KS, så gjelder heller ikke de nasjonale tariffavtalene inngått mellom KS og arbeidstakerorganisasjonene.

    Oslo kommune har dermed valgt å inngå egne avtaler med arbeidstakerorganisasjonene.

    En hver kommune står fritt til å gjøre som Oslo har gjort. Om flertallet i kommunestyret IKKE ønsker å melde kommunen sin ut av KS, så er da også det en demokratisk avgjørelse som mindretallet (heriblant Pleym Christensen, tydeligvis) bør respektere.

  • Dagens sitat

    Those who welcome death have only tried it from the ears up

    — Wilson Mizner
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter