Ukategorisert

Armenia 1915: Folkemord eller ikke?

Underhuset i det franske parlamentet har gjort det ulovlig å benekte Tyrkias folkemord å armenere under 1.verdenskrig. Tyrkia raser, og har hjemkalt sin ambassadør. Men er dette en oppgave for et parlament?

Tyrkias folkemord på armenere under 1.verdenskrig er omstridt. Både om det virkelig var et folkemord, og hvor mange som egentlig døde. Tyrkia har alltid benektet påstandene om folkemord, og reagert kraftig overfor alt og alle som så mye som antyder noe om folkemord. Men ifølge Wikipedia er det nå 24 land som offisielt anerkjenner folkemord – og i flere av disse landene er det forbudt å benekte det.

Tyrkia er en regional stormakt i Midt-Østen, og har lenge ønsket å bli medlem av EU. Men for mange EU-borgere (og ikke minst deres folkevalgte) er tanken på millioner av tyrkere innenfor det grenseløse EU mer eller mindre utålelig. Det har blitt stilt krav om at Tyrkia skal respektere menneskerettighetene, og landet har gått langt i å imøtekomme EU. Nå kan spørsmålet om folkemordet på armenerne igjen stå i veien for tyrkisk EU-medlemskap. Og behandlingen av den kurdiske minoriteten øst i landet er en permanent grunn til bekymring.

Folkemord er et ømtålig emne. Hva er folkemord? Hvorfor er det slik at noen historiske hendelser er alment akseptert som folkemord, mens andre tilsvarende hendelser kan bagatelliseres og relativiseres?

Holocaust er selve symbolet på folkemord. Knapt noen som vil tas seriøst i en debatt om europeisk historie og jødenes historie vil finne på å benekte Holocaust.

Slik det totalitære nazi-Tyskland utryddet både jøder og andre de anså som mindreverdige, foregikk det også folkemord hos diktaturnaboen i øst. I Sovjetunionen ble millioner av mennesker ofret under sultkatastrofen i Ukraina. I tillegg ble millioner av mennesker opp gjennom årene plassert i rene slave-arbeidsleire; GULag. At Hitler beordret utryddet både jøder, sigøynere, homofile og politiske motstandere i konsentrasjonsleire er alment akseptert og fordømt. Langt mindre oppmerksomhet rettes i f.eks norske historiebøker mot GULag.

Et av de folkemord som oftest bagatelliseres og relativiseres (spesielt i Norge) er det som skjedde på dødsmarkene i Kambodsja under den kommunistiske organisasjonen Røde Khmers styre (1975 – 79).

Våren 1994 skjedde det et folkemord i det øst-afrikanske landet Rwanda, men det fikk lite oppmerksomhet i verdens medier. Og selv om det er igang et rettslig oppgjør er det fortsatt ikke mye fokus på hva som skjedde noen dramatiske uker mellom april og juni.

Med Sovjetunionens sammenbrudd skjedde det en demokratisk vårløsning i Øst-Europa. I Jugoslavia utartet det til borgerkrig. Bare ett år efter folkemordet i Rwanda skjedde et nytt; på muslimene i byen Srebrenica. Midt i Europa, i en by som skulle være beskyttet av FN-soldater.

Historie er komplisert. hva som egentlig skjedde, hvorfor, og hvordan er spørsmål både historikere og vanlige folk stadig diskuterer. Og slik må det være. Men er det folkevalgtes oppgave å definere hendelser som selv fagfolk er uenige om hvordan skal defineres?

Det som er viktig er åpenhet om historien, og fokus også på de mørke kapitlene. Nazismen bedømmes ikke bare for sin onde ideologi men for sine grusomme gjerninger. Kommunismen bedømmes ofte for sine påstått gode intensjoner, sjelden for sine tross alt like grusomme gjerninger som nazismen.

Nasjonalisme blir fremhevet som noe positivt. Spesielt i Norge. Men at også nasjonalisme kan føre til folkemord, er ikke like fokusert. Det er naturligvis grader av nasjonalisme. Men i den ligger tross alt kimen ikke bare til oppvurdering av sitt eget og sine egne, men også til nedvurdering av, forakt for og direkte hat mot andre.

Historiske hendelser må i fokus, belyses, og diskuteres. Det bør skapes bevissthet om årsaker til hva som skjer, og hvem som er ansvarlige.

At folkevalgte skal vedta historiske sannheter, og gjøre diskusjon eller fornektelse ulovlig, er derimot et inngrep i ytringsfriheten og den frie debatten.

Liberaleren har også tidligere omtalt åpen debatt om folkemord.

0 0 vurdering
Vurdering
14 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
IvarE
IvarE
8 years ago

Så sant!
Å vedta forbud mot slike *ytringer* (og det samme har vi jo i Tyskland og enkelte andre land, med forbud mot å benekte holocaust), vitner om politikere med skremmende liten forstand og omvendt proporsjonalt stor tro på egen signifikans. Folk som tror at de kan vedta historien eller endre den ved fornektelse eller forbud mot sådant er direkte farlige!

Det blir like dumt som å tro at man kan *vedta* at jorden er rund, at gud er god, at Stalin var avholdsmann og at julenissen finnes. “Det viktige er at vi *vil*”…

K.Å
K.Å
8 years ago

Jeg er totalt uenig med Christensen. Tyrkias forbrytelse er å sammenligne med nazistenes Holocaust, ja det var det tyvende århundredes første Holocaust. Flere senre sentrale tyske nazister oppholdt seg faktisk i Tyrkia i denne perioden, som militære og politiske rådgivere for sine allierte, blandt annet den senere fryktede konsentrasjonsleirkommandanten Høss. Tragedien fant sted i 1915. Det kan i den sammenhengen legges til at også noen hundre tusener av assyrere ble ofre for det samme folkemordet. Så syv år senere gikk de samme tyrkerne til det skrittet å massakrere noen hundre tusen grekere, og fordrive en million andre fra Anatolia. Disse… Read more »

Pleym
8 years ago

Jeg tror K. Å. misforstår meg totalt. Jeg mener at det er opp til historikerne, de overlevende, de efterlatte etc. å vitne om, vurdere og karakteristere begivenheter som dette.

Derimot er det ikke bra om parlamenter rundt om vedtar hva som er historisk korrekt og ikke.

Når vi vet hva som skaper krig og konflikt vet vi at i første rekke står totalitære ideologier. Dernest kommer religion og nasjonalisme.

K.Å
K.Å
8 years ago

Men hva da med spørsmålet om Tyrkias forhold til Europa ? Jeg anser det som umulig at en stat som så kategorisk nekter å ta et oppgjør med sin fortid har noe i et demokratisk Europa å gjøre.Det spørsmålet kan ikke historikerne avgjøre, det MÅ politikerne avgjøre. I tillegg står de fremdeles som okkupasjonsmakt på deler av Kypros. Det er faktisk de som mener at Tyrkia har større ambisjoner, at “ung-tyrkernes” drøm om Stor – Tyrkia lever i beste velgående hos AKP eliten i Anakara, og de som hevder dette vet rent faglig hva de snakker om. Det kan ses… Read more »

norskgoy
8 years ago

Vet ikke hvor ofte folkemordet i Khmerlandet bagatelliseres, foruten hos de eldre akp`ere og som drømmer om væpna revvollusjon. Men det er med undring at en prøver å bagatellisere folkemordet på flere grupper i Anatolia, når de brukte den samme “teknikken” som Khmer.

Ideologiske briller er ikke bare å finne hos gamle AKP`ere. De finnes lett på “liberalere”.

Gullstandard
8 years ago

Hvem har bagatellisert folkemord her ?

K.Å
K.Å
8 years ago

Det blir om ikke bagatellisering så i alle fall ansvarsfraskrivelse, når man hevder at politikere ikke skal diskurere problemstillingene rundt tyrkernes folkemord på armenerne. For denne hendelsen, og tyrkernes holdning til den, vil jo uenktelig være et sentralt underlagsmateriale når man skal vurdere Tyrkias forhold til Europa, eller landets NATO medlemskap.

Gullstandard
8 years ago

WTF ? Hva ER det du prater om ??

Spørsmålet er om staten har noen rett til å innskrenke ytringsfriheten (hørt om den ?) ved å nekte forskjellige syn på historien å komme til orde. Eller om man vil gjøre det, som i tilfelle Tyskland, Østerrike, Frankrike et.al. til en kriminell undergrunnsaktivitet å ha uautoriserte historiesyn. En tanke som ellers er mest kjent fra totalitære regimer, som aktivt redigerte historien.

Pleym
8 years ago

K. Å, med respekt å melde er dette bare tøv. Jeg har kritisert et vedtak i det franske underhuset. Jeg har ikke skrevet noe som helst om at politikere ikke skal delta i samfunnsdebatten. Det er jo derfor de er der! Og like ille som at det franske underhuset vedtar ett offisielt syn på en tragisk hendelse i Tyrkias og Armenias historie, like ille er det at Tyrkias myndigheter har bestemt seg for å benekte at samme hendelse overhodet har funnet sted. Hvor relevant benektelsen av folkemord er for Tyrkias medlemskapssøknad er en helt annen sak. Noen politikere vil tillegge… Read more »

K.Å
K.Å
8 years ago

Jeg kan være delvis enig med de som hevder at en stat ikke bør forby motstridende historiesyn. Men sakens kjærne er i denne sammenhengen at både Frankrike og USAs nasjonalforsamlinger, samt flere andre, allerede for flere år siden har definert hendelsene i 1915 som et folkemord. Dette har den norske regjering, og det norske storting feigt unlatt å gjøre, Frps Høglund blamerte jo seg ganske kraftig da han utelukket en debatt om folkemordet på armenerne, i forbindelse med at den svenske riksdagen i likhet med mange andre land hadde definert hendelsen som folkemord. Det sa i alle fall meg noe… Read more »

Gullstandard
8 years ago

Sakens kjerne er IKKE tyrkiske krumspring, som det er vel mange av, men det franske parlamentets ødeleggelse av ytringsfriheten for sine borgere.

K.Å
K.Å
8 years ago

Jo men i Tyrkias tilfelle snakker vi om en statssponset historierevisjonisme. De skal etter sigende også ha en egen avdeling i sitt UD, som har til oppgave å benekte historiske fakta. Med andre ord det gjør den tyrkiske staten til en aktiv parti i historierevisjonistisk virksomhet. En slik stat kan ikke være en del av et liberalt og demokratisk Europa, jeg tror de fleste innser dette.

Pleym
8 years ago

Jeg må bare si meg enig med Gullstandard. Vi venter mer av Frankrike. Tyrkias regime er bedre enn mange av de øvrige i Midt-Østen, men likevel ganske så tvilsomt.

K.Å
K.Å
8 years ago

Tja regimet er vel såpass tvilsomt at man med rette kan stille spørsmål ved om det har noe i et Europeisk politisk fellesskap å gjøre. For det er til syvende og sist det som ligger under disse debattene. Frankrike ønsker ikke Tyrkia inn i EU, ei heller Tyskland gjør det.De fleste europeiske regjeringer ser problemene knyttet til Tyrkia, om det ikke sies offentlig. Det er USA, langt borte fra konfliktene som driver dette påtrykket på de europeiske nasjonene, av rent subjektive strategiske årsaker. En utidig strategi som både har preget republikanske og demokratiske administrasjoner i Washington.