Magasin

Skeive kamper – historien vi for lett glemmer, og kampen som ikke er over

Jeg glemmer aldri den verdiliberale vinden på FpU-landsmøtet i februar 1990. Da ble jeg introdusert for og ble en del av kampen for skeives rettigheter i Norge. Det føles som en annen tid. Og likevel ikke.

De siste 20 årene har både familien min og jeg sett frem til Oslo Pride. Festen, farvene og mangfoldet. Vi har gått i paraden, hatt det hyggelig i Pride Park. De glade, feststemte farverike menneskene gjør Oslo til det jeg ønsker at den skal være (minst) en uke om sommeren; glad, feststemt, liberal og mangfoldig. Det minner nesten litt om et gammelt Unge Venstre-slagord; radikal om dagen, sosial om kvelden, liberal om natten. Det er nesten så man glemmer at Pride i starten og lenge handlet om kamp.

Du har sikkert hørt det før; kampen utenfor puben Stonewall i New York 27.juni 1969. Mennesker som hadde sett seg lei av å bli trakassert av politiet bestemte seg for at nok var nok. De tok igjen. Det ble starten på det som efterhvert er blitt Pride. Som foregår i mange byer, i mange land. Og over hele Norge. NRK hadde et veldig bra program om Stonewall-opprøret. Og på værmeldingen hadde de laget et helt kart med bare regnbuer for å vise hvor det foregikk Pride-arrangementer. Fantastisk! Jeg husker med glede hvordan landbruksminister Jon Georg Dale (FrP) og Venstre-leder Trine Skei Grande gikk ut og forsvarte bygde-Pride i Ørsta for noen år siden. Nå er det Pride i både by og bygd! Hvem skulle trodd?

I hvert fall ikke jeg, da Fremskrittspartiets Ungdom stod midt i kampen for homofile og lesbiskes rett til å få formalisert sitt samliv. Motstanden internt i FrP var stor. Neste år er det 30 år siden Partnerskapsloven trådte i kraft. En utrolig anerkjennelse av homofil kjærlighet.

Landsmøtet i Fremskrittspartiets Ungdom i Bergen, februar 1990. Østfold FpU har sendt inn forslag til behandlingen av Politisk Plattform; FpU skal si ja til Partnerskapsloven. Forslaget ble vedtatt. Jan Erik Fåne blir valgt til ny formann. Til landsmøtet i FrP litt senere på våren kom det forslag om at FrP skulle overprøve FpUs vedtak. Det ble det heldigvis ikke noe av. Debatten ble langt skarpere internt noe senere: Fåne ble medforslagsstiller på et privat lovforslag (altså et forslag fra Stortinget til regjeringen), sammen med representanter fra Ap og SV, der de ba regjeringen fremme et forslag som kunne lovregulere samlivet til homofile og lesbiske. For et leven det ble! I FrP. Pussig nok. For i FrP var representantene fristilt i verdispørsmål. Men partiet hadde programformulering om å styrke det forpliktende heterofile ekteskapet som samlivsform. Eller noe slikt. Det skulle vise seg at hele syv av FrPs 22 representanter stemte for forslaget om partnerskapslov. For en seier!

Jeg fikk stor respekt for den måten Fåne fulgte opp FpU-landsmøtets vedtak, og hvordan han argumenterte i interne fora i FrP for hvorfor det var riktig og viktig å vedta en partnerskapslov. FrP ble splittet i 1994, og for mange år var FrP en bremsekloss i kampen for skeives rettigheter. For meg var kampen for Partnerskapsloven en del av de verdliberale sidene ved liberalismen. Sammen med en del andre standpunkter ble det naturlig å velge Venstre efter at FrP ble splittet.

Kampen for skeives rettigheter begynte naturligvis lenge før 1990. La oss ta en tur tilbake til Gerhardsens, Bortens og Brattelis Norge.

Norges mørke fortid

Faktum er at Norge har en mørk fortid – både når det gjelder synet på seksualitet og på seksuelle minoriteter. På 1950-tallet ble forfatteren Agnar Mykles bok Sangen om den røde rubin inndratt og forbudt. Forfatter og forlag ble stilt for retten. Jeg trodde nesten ikke at det var sant da jeg leste «.. men landet er Norge», om prosessen mot Mykle.  Et tiår senere var det Jens Bjørneboes Uten en tråd som ble rammet av lovens lange arm. Hørt om konkubinatparagrafen? Den stod i Straffeloven og var et forbud mot å bo sammen uten å være gift. Den ble opphevet i 1972. Det ble lov å være samboere samtidig som homofili ble avkriminalisert.  

Kriminell – eller syk?

For mange er det kanskje vanskelig å forestille seg kampene som har vært. Om å vokse opp og bli klar over at du er født kriminell fordi du er den du er. Skeiv. Om usynliggjøringen. Demoniseringen. 2022 skal være et spesielt år. Det er nemlig 50 år siden § 213 ble opphevet. Den som kriminaliserte sex mellom menn. Det var stortingsrepresentant Arne Kielland som fremmet en interpellasjon om temaet, og det førte til forslag fra regjeringen om å oppheve § 213. Det ble altså vedtatt i 1972.

Homofile var ikke lenger kriminelle, men de kunne fortsatt få en diagnose. Først i 1977 fjernet Norsk Psykiatrisk Forening homoseksualitet som «mental forstyrrelse».  

Gradvis innføring av juridiske rettigheter

Kampen for en partnerskapslov har jeg omtalt innledningsvis. Den kom i 1993, drøyt 20 år efter at homofili ble avkriminalisert. Det begynte efterhvert å synke inn hos lovgiverne at familie kommer i ulike former, og i 2002 ble dermed stebarnsadopsjon tillatt. I 2009 ble Ekteskapsloven også gjeldende for likekjønnede par, og likekjønnede fikk samtidig adopsjonsrett og lesbiske fikk tilgang på assistert befruktning.

Surrogati var og er et omstridt tema. Tanken om at evnen til å få barn følger legning er visst en vanlig feiloppfatning. Skuespiller Geir Kvarme kunne i Aftenposten fortelle om hvordan regnbuefamilier i 2011 rett og slett ble tvangsoppløst, av den rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. Av andre opplysninger som kan komme overraskende var at det var H/FrP-regjeringen til Erna Solberg og Siv Jensen som i 2016 endret loven og gav adgang til å skifte juridisk kjønn i Folkeregisteret, uten å måtte gjennomgå kjønnskorrigerende kirurgi først.

Sprekker i det heteronormative

De fleste har sikkert hørt om filmer som Brokeback Mountain og Fucking Åmål. Homofile og lesbiske var lenge usynlige, ikke bare i media men også i kulturen. Likevel ble temaet berørt, også litterært. Selv leste jeg Sangen om St. Croix av Gerd Brantenberg og den ble en vekker for min del, og ledet meg til Opp alle jordens homofile. En venninne gav meg boken Fanga. Fanga i flukta, med dikt om homofil kjærlighet.  Jeg ble kjent med begrepet heteronormativitet. Det har skjedd en revolusjon på dette området. Ikke bare innen litteratur, film og på TV, men også innen musikk. Også innen reklame kan man nå møte skeive uttrykk. Skeive folk kan kjenne seg igjen, identifisere seg med helter (og skurker), og få temaer og problemstillinger fra sitt eget dagligliv. Akkurat slik heterofile har kunnet til alle tider.

Behovet for Pride – i 2022

50 år efter at homofili ble avkriminalisert er det grunn til å minne om at opprinnelsen til Pride var protesten utenfor Stonewall-puben i New York i 1969. En protest mot trakassering. En protest mot usynliggjøring, mistenkeliggjøring og kriminalisering. Det som var protest er blitt til fest. Pride 2019 var en folkefest i Oslo sentrum. Skeive markerer protesten og feirer samtidig de mange som gikk foran, og alle seirene man har oppnådd. Samtidig er Pride en manifestasjon av at man er mange, synlige og stolte. Pride-paraden representerer livsglede, fest – og trygghet. Det er mulig for skeive å faktisk føle seg trygge i Oslo sentrum. Helt frem til 25.juni. Den som aldri har behov for å se seg over ryggen når du går hjem en fredag eller lørdag kveld kan vanskelig forestille seg den konstante utryggheten mange skeive opplever. Å bli utsatt for trakassering eller vold bare for å være den man er eller elske den man elsker er jo egentlig helt meningsløst. Kanskje derfor er det vanskelig å forstå det. Er du redd for ungene dine når de går på byen en fredag eller lørdag? Tenk om du i tillegg skulle være redd for at de skulle risikere å bli utsatt for vold fordi det går hånd i hånd med sin likekjønnede kjæreste?

Den som mener at det er for mye Pride kan tenke på behovet for forbilder. Å ha noen å identifisere seg med. Kvinner har hatt behov for forbilder i likestillingskampen. Folk med flerkulturell identitet har hatt behov for å se at det går an å lykkes i det norske samfunnet. Slik har også skeive hatt behov for synlighet og forbilder i samfunnet. Når skeiv kultur får mer plass i offentligheten og offentlig kjente skeive personer ikke er noe særsyn lenger bidrar det for selvfølelsen og tryggheten til skeive personer.  Man føler seg mer akseptert, og opplever at man ikke er den eneste skeive i verden. I dag kan vi le av at Kim Friele satt på en benk ved Nasjonalteateret i flere år og speidet efter andre skeive. Men egentlig er det ingenting å le av. Det er bare trist.

I dag kan vi ramse opp skeive i det offentlige innenfor mange sektorer av samfunnet; statsråder, stortingsrepresentanter, programledere i TV, skuespillere, artister, forfattere, og i andre yrkesgrupper. Kanskje har du kolleger eller medelever som er skeive og synlige. Dette bidrar positivt for folk som er usikre på egen legning, eller som er redde for å være synlige med legningen sin blant kolleger, i skolegården, med venner eller familie. Tenk på familiebilder folk har på jobben. Bilder og historier man deler i sosiale medier. Virker det ekskluderende?

Skeive har gjennomgående dårligere psykisk helse enn resten av befolkningen. Homo er et skjellsord i skolegården. I mange sammenhenger dominerer heteronormativ sprogbruk og symbolbruk i f.eks reklame. Å vite at noen tror du egentlig kan bli helbredet eller omvendt fra hvem du er, legger sten til byrden. Når du har mistanke om at du er født i feil kropp, eller er usikker på om kjønnet du identifiserer deg med er det du er født med, hjelper det lite å møte lærere eller rådgivere i skolen som forteller deg at det ifølge biologien kun finnes to kjønn. Basta.

Til alle tider har det vært personer som har utfordret både rammene for kjønn og for kjønnsroller, og sprengt rammene. Noen syntes nok at rammene var for trange, andre kan være født i feil kropp, noe TV-serien av samme navn gav nordmenn flest et bedre innblikk i. I forbindelse med årets Oslo Pride har kritikken av Pride, transfolk og læreplanene for skolen vært spesielt hard. Å lære barn om skeive, at det går an å være født i feil kropp, og at det er lov å være usikker på egen legning er visst en eller annen ond plan for å konvertere heterofile barn til å bli skeive. Men det handler jo ikke om det. Det handler ikke om å «omvende» heterofile, men å gi skeive barn og unge en mulighet til overleve skolegangen, og føle seg trygge.

Kampen for skeives rettigheter handler om mer enn Norge. I mange land er det fortsatt forbudt å være homofil. Man risikerer fengsel, tortur og i verste fall dødsstraff. I flere land går dessuten utviklingen i gal retning, som f.eks i Polen og Ungarn.

Festen som ble skutt i stykker

50 år er et stort jubileum: Å feire at skeiv kjærlighet har vært lovlig i 50 år tilsier en stor fest. Forslag om forbud mot konverteringsterapi. Fint vær og tre år uten noen Pride-parade i Oslo sentrum la store forhåpninger hos alle som så frem til årets fest.

Festen ble skutt i stykker. To ble drept og over 20 skadet. Det er mistanke om terror. Om en person som er eller har blitt på virket av ekstrem islamisme. Utryggheten er tilbake i de skeives rekker. Pride-paraden ble avlyst. En minnemarkering foran rådhuset i Oslo ble avlyst. Folk måtte opp likevel. Vær usynlig!  har vært den vanlige beskjeden til skeive. Denne gangen ville skeive være synlige. Selv i møte med det som ifølge PST var udefinerte sikkerhetstrusler.

Det var sjokkerende å våkne til nyhetene om drapene ved London Pub og trist å få meldingen om at Pride-paraden var avlyst. Da det ble kjent at noen ville arrangere en solidaritetsmarsj fra området ved Oslo politihus til London pub var det ikke vanskelig for min ektefelle og meg å bestemme oss for å delta. Det var noen få hundre mennesker i parken ved Botsfengselet. Efterhvert som vi gikk ble det flere og flere. Det var imponerende at så mange trosset både egen frykt og rådene fra politiet.

Som mange andre ble jeg provosert over at markeringen ved rådhuset på selveste Stonewall-dagen ble avlyst. Jeg kom til å tenke på Rosetoget tre dager efter terrorbomben i Oslo og massedrapene på Utøya. Hadde politiet sikker oversikt over at påstandene til terroristen om at flere terrorceller bare var tull? Den gang gikk politiet i dialog med arrangørene av Rosetoget. Kronprinsparet og flere fra regjeringen var til stede. Denne gang fikk arrangørene råd om å avlyse pga en uoversiktlig situasjon. Vær usynlig! – Vi må stå sammen sa justisminister Mehl. Bare ikke på på rådhusplassen i Oslo. Ikke kl 1930 på Stonewall-dagen. Mange var sikkert redde, men valgte å trosse frykten. Hva tenkte Gandhi, Carl von Ossietzky eller Sophie Scholl da de iverksatte sine aksjoner? Markeringen fant sted tross politiets råd. Appellene kom som perler på en snor, tross nok et improvisert arrangement. Det er nødvendig å vise solidaritet. Nødvendig å trosse frykten. Nødvendig å være synlig. Nok er nok.

«den omstridte organisasjonen FRI»..?

Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold er en interesseorganisasjon for skeives rettigheter. I en lederartikkel i den kristne dagsavisen Vårt Land 17.juni står det «Et tydeligere skille mellom Pride og den omstridte organisasjonen Fri ville gjort at flere kunne sluttet seg til markeringen.» Omstridte organisasjon? Det er lov å være uenig med FRI, men hvorfor er FRI omstridt? For sine standpunkter? Vårt Land skriver: «Men det største problemet for de fleste som er kritiske til Pride er tilknytningen til organisasjonen Fri, som har kontroversielle standpunkter rundt sexkjøp, surrogati, polygami og kjønnsidentitet.»

Jeg har skrevet om disse sakene på Liberaleren i mange år. Det er nok flere enn FRI som deler disse standpunktene. Mener Vårt Land at f.eks partier som er mot Sexkjøpsloven, for surrogati eller mener at personer som er født i feil kropp (kjønnsidentitet) skal ha et godt helsetilbud er omstridte? Eller er det standpunktene Vårt Land er uenige i, og derfor anser som omstridte? Jeg kan tenke meg mye Vårt Land har en mening om som knapt noen andre ville reagere på.

Selv har jeg ikke vært medlem av FRI i mer enn et halvt år. Det var naturlig å ta konsekvensen av at det finnes en organisasjon som har de samme standpunktene som jeg har hatt i mange år. Medlemskapet i FRI har blitt viktig for meg, og enda viktigere når Pride kritiseres så voldsomt som akkurat i år (det er neppe noen tilfeldighet), og når skeive utsettes for terror og drapsforsøk. På samme måte som medlemskapet i Amnesty og Venstre er viktige for meg.

Når et av slagordene som ble ropt både lørdag og mandag var «Kampen fortsetter!» så er det kampen for like rettigheter, for å bli sett. For at retten til å være den man er og elske den man vil blir anerkjent og akseptert.  

Det har gått mer enn 30 år siden jeg ble med i kampen for skeives rettigheter. Det føles som en annen tid, pga alt som har skjedd i årene fra 1990. Når det begås drap og masseskyting under Oslo Pride føles det som om alt som har skjedd likevel overskygges av det som er tilstede i fullt monn; frykten. Frykten for trakassering, vold – og drap. Skal vi som samfunn virkelig ikke komme lenger?

Oversikt over homohistorien

Artikler jeg har skrevet på Liberaleren om skeives rettigheter:

2007: Ditt liv – ditt samliv!

2007:  Felles ekteskapslov – endelig?

2008: Hverken kjønn, legning eller samlivsform (om adopsjonsrett)

2008: Kleppas omvendelse?

2008: Homolobby?

2010: Surrogati – forbud i Norge, men ikke andre steder

2012: Hva er problemet med surrogati, Stoltenberg?

2020: Den største verdiliberale seier på 30 år! (om liberalisering av biokteknologiloven)

2022: I dag er transsynlighetsdagen

Fra arkivet