Kommentar

Lysbakken gir seg som SV-leder. Oppdrag utført

Som liberalist vil jeg beklage at Audun Lysbakken gir seg som leder for SV. Det har sammenheng med hvorfor jeg ønsket ham som leder, og fordi vi deler verdier i en del saker.

Audun Lysbakken. Foto: Sosialistisk Venstreparti CC.BY.SA.

Da Audun Lysbakken ble SVs partileder i 2012 hadde han store utfordringer å løse. Når han gir seg som SV-leder på landsmøtet neste år har SV nye utfordringer. Lysbakken har vært en markant leder. Han har markert partiet med tydelige standpunkter i prioriterte saker. Han har også gitt ut flere bøker.

Lysbakken vil ha vært partileder i 12 år, så det er forståelig at han gir seg efter en så lang periode. Samtidig har han og ektefellen tre barn under 12 år, og den yngste ble født i fjor. Det er fullt forståelig at han ønsker å være til stede i sine barns liv. Likevel kan jeg knapt se for meg at noen ville utfordret ham dersom han hadde sagt ja til to nye år som partileder. Det ville være forståelig om det i avgjørelsen ligger en vurdering om at en ny partileder trenger tiden på å bygge seg opp frem mot stortingsvalget i 2025.

Forgjengeren Kristin Halvorsen hadde vært partileder i 15 år og var en av Norges mest likte politikere. Hennes nære forhold til Aps Jens Stoltenberg og SPs Åslaug Haga var viktig for etableringen av trepartiregjeringen i 2005. Selv om de tre rødgrønne partiene beholdt flertallet i 2009 og trepartiregjeringen fortsatte gikk det hardt ut over SVs oppslutning. Partilederen byttet departement, men løftet om å avskaffe fattigdom og fokuset på skolemat hjalp ikke SV. Så da fikk Lysbakken sjansen. Rett før landsmøtet måtte han imidlertid gå av som statsråd. Som partileder viste han vilje til å ta tøffe valg ved å endre SVs regjeringslag.

SVs kadre burde stille seg spørsmålet om det var behov for SV skrev jeg på Liberaleren før SVs landsmøte i 2012. Tre år senere så det nokså mørkt ut. Men så begynte SV å løfte seg. Åtte år med borgerlig flertall, hvorav de fire første med H/FrP-regjering gav SV god grobunn for vekst. Fokus på «forskjells-Norge», fordelingspolitikk og miljø gav SV økende oppslutning. Lysbakken og hans strateger hadde pekt ut noen få og tydelige saker å markere SV på. Det gav uttelling. Det er et stykke igjen til rekordvalget i 2005, men faren for å havne under sperregrensen er nok for lengst borte i SV.

Hvorfor kan en liberalist være begeistret for hvordan en SV-leder profilerer sitt parti? For det første handler det om klare alternativer. Det er lettere for velgerne når politikere står opp for verdier og tydelige standpunkter, fremfor prinsippløs pragmatisme og styring for styringens skyld.

For det andre handler det om verdier. Liberalister har en noe til felles med sosialister. Lysbakken har stått tydelig opp for personvern, blant annet i kampen mot datalagringsdirektivet. SV sikret flertall for en modernisert og mer liberal lovgivning på gen- og bioteknologi. Når det gjelder rettigheter for seksuelle minoriteter er SV også til å stole på.

SV fikk ikke bli med i Støres regjering. Det kan de nok prise seg lykkelig for i dag. Regjeringen har skrinlagt sin egen regjeringserklæring, og løftebrudd er dagligdags. Virkeligheten har innhentet lettvinte valgløfter. Livet var lettere i opposisjon. Det var SP som var ivrigst på løfter før valget i 2021, og som dermed rammes hardest av ansvaret i regjering. Og det var SP som satte foten ned for at SV skulle med i regjeringen. SV har et handlingsrom til å fortsette med sin tydelige kurs til venstre for regjeringen.

To klare utfordringer for SV
Både SV og Lysbakkens efterfølger får to klare utfordringer: Den første er at SV har en like tydelig konkurrent til venstre for seg, i Rødt og partileder Moxnes. SV må finne en politisk profil som skiller seg fra Rødt. Der de to partiene allerede skiller lag, er i viljen til å ta ansvar for styring gjennom å delta i regjering.

Den andre utfordringen er at SVs forgjenger SF ble stiftet på motstand mot NATO, men Ukraina-krigen har gjort SVs NATO-motstand og ønske om et nordisk forsvarssamarbeid både uaktuelt og farlig. Om SV faktisk kommer til å skrinlegge den mest sentrale pilaren i partiets historie, og utforme et nytt forsvarspolitisk standpunkt blir spennende å se. Partiet ble nesten splittet på valget om å støtte NATOs bombing av Serbia i forbindelse med overgrepene i Kosovo i 1999. Et skifte av NATO-standpunkt vil neppe gå fredelig for seg. Samtidig burde partiet vurdere sitt EU-standpunkt, som i europeisk sammenheng fremstår som litt sært. Det er den markedsorienterte og den nasjonalistiske høyresiden som konkurrerer om å være mest negativ til EU. Et parti som er internasjonalt orientert burde vurdere sitt syn på EU. Spesielt hvis man ønsker et alternativ til USA-dominans.

Ny partileder – fra Nord-Norge?
SVs nestledere Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkenes er begge nordfra, selv om Bergstø er innvalgt fra Akershus. Det vil ikke overraske hvis de melder seg på i lederkampen, men det vil neppe overraske om de får konkurranse fra Kari Elisabeth Kaski. Også hun er nordfra, selv om hun er innvalgt for Oslo. Hun er SVs finanspolitiske talsperson.

Audun Lysbakken har gjort jobben som partileder. SVs landsmøte står overfor både personvalg og veivalg. Samtidig skal det daglige arbeidet fortsette. Støre-regjeringen er avhengig av SV for å få sitt statsbudsjett vedtatt. Det blir ikke kjedelig å være SV-medlem fremover.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer