Hva er rettferdig skatt?

av | 20. januar 2011 kl. 06.52 | 3 kommentarer

Spørsmålet i tittelen oppfattes kanskje som en fornærmelse mot Liberalerens faste lesere, men er en oppfølger til min artikkel om eiendomsskatt og lokaldemokrati 03.januar.

I artikkelen 03.01 (som stod på trykk i lokalavisen EidsvollUllensakerBlad 13.01) skrev jeg at istedenfor å innføre eiendomsskatt for å bøte på problemet med nye oppgaver fra staten uten tilsvarende midler til å løse oppgavene, bør lokalpolitikerne konfrontere rikspolitikerne med det mangelfulle lokaldemokratiet i Norge. I dette innlegget vil jeg ta opp hensikten med skattene, og de to spørsmålene som bør stilles før man diskuterer å innføre eller øke skatter.

Det finnes tre hovedgrunner for skatter: 1) det offentlige skal ha inntekter til å betale for oppgavene som skal løses, 2) utjevning av inntekts- og formuesforhold, og 3) styring av adferd. Den første begrunnelsen vil nær sagt alle være enige i, men de to andre er det mye debatt om.

Før man diskuterer hvem som skal betale gildet, og på hvilken måte, er det to grunnleggende spørsmål politikerne bør svare på. Det første er: Hvilke oppgaver skal det offentlige ha? Det andre er: Hvorfor skal det offentlige ha akkurat denne oppgaven? Når man sier at ”dette er en offentlig oppgave” bør motspørsmålet umiddelbart være: ”Hvorfor?”. Implisitt i påstanden om at noe må være en offentlig oppgave ligger det også en påstand om at ingen andre kan løse dette. Men slik er det naturligvis ikke.

I Norge tar man det for gitt at det offentlige skal ha ansvaret for det meste av det som berører oss mennesker. Derfor kommer det stadig ”krav” om at stat, fylke eller kommune (eller, som det heter i Aftenposten-reklamen: ”noen” må ta ansvar!) skal løse et problem.

Når man har svart på de to hovedspørsmålene kan man begynne å diskutere hvem som skal betale (også da bør man stille kontrollspørsmålet ”hvorfor?”) og ikke minst hva som skal skattlegges for at de ”riktige” betalerne faktisk betaler. I hver eneste valgkamp får vi for eksempel høre at ”de rike” må betale mer. Når man ser på omfanget av offentlige tjenester i dag bør man stille seg spørsmålet om det er nok rike til å betale for dette, og om de er rike nok til at de kan betale (vesentlig) mer, uten at det får negative konsekvenser.

De fleste vil mene at de fattigste blant oss ikke skal betale, men at de rike bør betale desto mer. Men slik er det ikke. De to gruppene betaler en relativt mindre del av gildet enn de fleste andre. Den franske filosofen Frederic Bastiat har sagt at «Staten er den store fiksjon hvorved alle forsøker å leve på bekostning av alle andre». Med andre ord: Det er helt greit at alle andre betaler for denne tjenesten, bare jeg slipper. Og slik fortsetter vi å betale skatt for tjenester vi tror vi skal få, men som alle andre bruker. Jeg betaler f.eks full pris for avisen jeg leser, men i tillegg deler av prisen for avisen naboen leser (også kalt pressestøtte). Slik kunne vi fortsette å liste opp eksempler.

Venstresiden begrunner gjerne skatter med at de er ”rettferdige”. Da må man spørre hva de legger i rettferdig, og for hvem det er rettferdig. La oss si at du har snoket i skattelistene på nett, og ser at du tjener 200 000 kr mer enn naboen din pr. år. Ville du da akseptere at du skulle betale 50% mer for varene du handler i butikken? Nei, sikkert ikke. Men det er slik skattesystemet fungerer for de som tjener mer enn gjennomsnittet av oss. De betaler mer for de samme tjenestene fra det offentlige enn folk som tjener under gjennomsnittet.

La oss tenke oss at det var enighet om hvilke oppgaver det offentlige skulle ha, og prisen på disse (utgiftssiden på statsbudsjettet). Så deles prisen på antall mennesker i Norge. Du får en enhetspris for ”pakken av offentlige tjenester”. Olav Thon får akkurat de samme tjenestene fra det offentlige som meg. Da bør vi vel betale samme pris for disse tjenestene? Altså samme kronebeløp. For han betaler jo ikke mer for brød og melk i butikken enn jeg gjør. Så da bør vi betale det samme for tjenestene fra det offentlige. Men slik er det ikke. Han betaler en del av min regning, også. Det er dette som kalles utjevning (se pkt. 2 over, som begrunnelse for skatter). De fleste vil si at dette er rettferdig, fordi Thon tjener så mye mer enn meg. Men når vi kjøper brød og melk i butikken vil ingen kalle en slik ordning rettferdig. Din definisjon av rettferdighet vil gi deg mye av svaret på hvem som bør betale for offentlige tjenester. Det som gjenstår å finne ut av, er hvordan det skal betales. Svaret på dette spørsmålet ligger i utformingen av skattesystemet.


Kommentarer

  1. Knut Barstad | 20. januar 2011 kl 13.43

    Spørsmålet var: Hva er rettferdig skatt:
    Du sier: Svaret på dette spørsmålet ligger i utformingen av skattesystemet.
    Nytt spørsmål:
    Først må man avklare om det kun er skatt på inntekt, eller også om indirekte skatter og avgifter skal med for å få frem et totalt bilde?
    Tar man de siste kategoriene i betraktning, og legger disse til lønn betaler vi i% av lønn 47% skatt og avgift. Eller man jobber frem til St.hans og alt går til skatt.
    Og nå ønsker en del politikere å øke enkelte av skattene.
    Det aktualiserer spørmålet: Hvor er den store smertegrensen for folk?
    Ved 55% – 60% eller skal vi helt til 70%?
    Og et spørsmål til slutt: Når går rettferdig skatt over fra rettferdighet til urettferdighet?

  2. Per Aage Pleym Christensen | 20. januar 2011 kl 14.17

    Knut, først må man svare på hva som skal være offentlig finansierte oppgaver. Så må man finne ut hva som bør skattlegges. Og da kommer ulike hensyn inn.

    Koppskatt – som i mitt eksempel (altså likt kronebeløp pr hode)

    Forbruksbeskatning – f.eks mva

    Inntektsskatt – og den kan innrettes på flere måter.

    Jeg ville f.eks avvist begrunnelse to for skatter (altså utjevning). Det betyr at i mitt skattesystem ville formuesskatt, arveavgift, boligskatt og eiendomsskatt falle bort.

    Når det gjelder pkt 3 ville jeg heller være for brukerbetaling enn adferdsstyring. Altså at den som bruker veien betaler for den (dvs. bensinavgift men ikke årsavtgift).

    Jeg vil være mot det meste av adferdsstyring. F.eks høye avgifter på alkohol og tobakk for å få ned forbruket. Men disse avgiftene påstås også å dekke de spesielle helseskadene som det offentlige helsevenet reparerer.

    Jeg ville heller hatt et forsikringsbasert helsesystem der man betaler høyere egenandeler for skader relatert til adferd (enten det gjelder rusmidler, fet mat – eller fallskjermhopping). Da slpper den kjernesunne å betale for naboens usunne livsstil.

    Urettferdighet er når jeg betaler for noe jeg ikke bruker (med visse forbehold). Jeg vil ikke betale for dine aviser og ditt operabesøk. Jeg vil ikke betale for konsekvensene av din livsstil.

    Som nevnt avviser jeg omfordelingsaspektet. Men jeg vil også avvise progressiv inntektsskatt – ut fra at de rike skal betale mer for offentlige goder enn fattige. Det er ikke noe galt i å være rik, men det er galt i å leve på andres bekostning.

    Det er altså urettferdig å beskatte rike ekstra bare fordi de er rike. Det er også urettferdig når jeg må betale for tjenester jeg ikke bruker.

  3. Gullstandard | 20. januar 2011 kl 16.07

    Uten at jeg på noen måte vil ta s til inntekt for hverken tvungen skatt eller progressiv sådan, så er det en viss logikk i at «rike» betaler mer for rettsvesenet, siden de «forbruker» mer beskyttelsetjenester.

  • Dagens sitat

    Every decent man is ashamed of the government he lives under.

    — H. L. Mencken
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter