J.R.R. Tolkien oppsummerte en viktig del av sin politiske filosofi i et brev i 1943 til sin sønn Christopher:
My political opinions lean more and more to Anarchy (philosophically understood, meaning abolition of control not whiskered men with bombs) – or to ‘unconstitutional’ Monarchy. […] Give me a king whose chief interest in life is stamps, railways, or race-horses; and who has the power to sack his Vizier (or whatever you care to call him) if he does not like the cut of his trousers.
Nå er det langtfra alle som deler Tolkiens visjon uttrykt i dette brevet. Et ønske om en verden der monarker styrer, er i dagens samfunn enda mer sært enn å være anarkist.
En bratt fjellvegg med overheng
Poenget her er imidlertid at visjonen ble ikke oppfylt i Tolkiens levetid. Til høsten er det 50 år siden han gikk bort, og vi synes ikke noe nærmere. Det er noen mål som veien mot kan synes som et stafettløp opp en bratt fjellvegg over minst dusenvis av generasjoner, kanskje attpåtil en fjellvegg som står utover, altså hvor stigningen er mer enn 90 grader, det vil si med overheng.
Veien mot Tolkiens visjon kan lett beskrives slik.
Men Tolkien skrev verker som settes pris på både i bokform og filmatiserte versjoner av millioner av mennesker, uavhengig av den politiske måloppnåelsen. Budskapet om maktens vesen spres gjennom populær skjønnlitteratur. Tolkien ga positive verdier til svært mange mennesker – utover ankomsten ved Soria Moria, som fortsatt ligger langt der fremme i det fjerne.
Spesielt når man har et mål hvis oppnåelse minst ligger dusinvis av generasjoner i fremtiden, er det viktig å kunne oppnå noe langs veien. Det trenger ikke å være konkrete skritt mot det endelige målet.
Det er de aller færreste som kan oppnå så stor suksess som Tolkien, men vi kan allikevel lære noe av dette.
Langs veien til Soria Moria
For å nå frem til Soria Moria slott er formidlig og kunnskap viktig. Formidling utenfor menigheten er viktig, men for å opprettholde menighetens motivasjon og samhold er også formidling til menigheten viktig. Man trenger det for å opprettholde menigheten. Sosialt samhold i en slik menighet er også viktig.
Formidling kan finne sted i mange former. Vi har sakprosa, skjønnlitteratur, foredrag, paneldebatter, podcaster, dikt, men også dataspill, brettspill, VR-modeller, museer og andre utstillinger, temaparker og salg av t-skjorter, kopper og annet med budskap på. Kun fantasien setter grenser.
Man kan finne glede i å utvikle seg selv og andre som formidlere. Man kan finne glede i å utvikle sin egen og andres kunnskap. Når man formidler, vil det ofte være bra at selv folk som er rykende uenig med en, finner ens formidling interessant, spennende, lærerik og på andre måter verdifull.
I min egen utvikling nylig anser jeg å bli antatt av Washington Times og dermed debutere i amerikansk dagspresse som en viktig milepæl.
I tillegg til å utvikle kunnskap, formidlingsferdigheter og andre ferdigheter og finne glede i dette er det viktig å plukke lavthengende frukter, mens man også sakte og sikkert, skritt for skritt, går mot det store målet. Eksempel på lavthengende frukter kan være avskaffelse av kringkastingsmonopolet (1981), åpningstider og rusreform.
Man kan gjerne ha et mål langt der fremme, som kanskje tar dusinvis av generasjoner å oppnå, kanskje aldri blir oppnådd, men man må finne glede på veien.
Hvis man ser kun det negative, kan det få alvorlige følger. Å stirre inn i avgrunnen kan medføre at man blir slukt av den.
En skjebnesvanger sommerdag i Mogadishu
På denne dag for tredve år siden fant det sted et amerikansk militært angrep i Mogadishu i Somalia. Som følge av dette ble fire vestlige journalister, som hadde tatt seg frem til åstedet for å melde til verden, steinet til døde som hevn av en mobb. Blant disse var en toogtyve år gammel fotojournalist fra Reuters, Dan Eldon. Han var min skolekamerat. Han gikk to trinn over meg. Jeg kjente ham ikke, men jeg kjente folk som kjente ham. En av mine lærerinner hadde en sønn som gikk i klasse med ham. Og jeg har nok stått mang en gang samtidig med ham på oppstillingsplass ved skoledagens slutt, der vi sto før vi skulle ombord på skolebussene hjem.
Noen bøker ble utgitt posthumt i hans navn, med moren som redaktør. Den ene av dem av var en samling av dag-/utklippsbøker som ble bestselgeren The Journey Is the Destination. Det er produsert en film om ham ved samme navn. Requiescat in pace.
Uavhengig av overlapp med Dan Eldons syn forøvrig på samfunn, livet og annet kan vi lære noe her.
Brått kan det ta slutt. Uansett om man har et Soria Moria slott langt der fremme eller ei, er det viktig å glede seg underveis.
Reisen er målet.
