Kommentar

Liberalistisk styring under pandemi

Jeg har en helt annen forestilling enn Petter Holone om hvordan hendelsesforløpet ville ha utspilt seg etter første avsnitt i Peters artikkel. Det har jeg tenkt til å skrive litt mer om nå, siden jeg også liker å filosofere litt over hvordan ting kunne eller ville vært i en klassisk liberalistisk samfunnsorden.

Jeg er spesielt glad i å filosofere over hvordan et liberalistisk samfunn ville sett ut.
Det er for meg en lidenskapelig hobby jeg har brukt mye tid på gjennom mange år.

Jeg leser og har lest mange bøker skrevet av professorer i økonomi og historie, som da har det samme filosofiske og ideologiske utgangspunkt som jeg har. Jeg har lest for å finne ut hvordan de ser for seg at tingene ville fungert.

Bøkene de skriver er jo som regel skrevet for å gi en helhetlig forståelse av hvordan samfunnet ville sett ut. De beskriver også hvordan og hvorfor svært mange dominerende forestillinger blant politikere og befolkningen er feil. Det er svært interessant lesning. Jeg skal forsøke å tenke litt på samme måte som de gjør, altså ved å først og fremst ta utgangspunkt i virkeligheten og ting vi kan vite noe om.

Jeg tenkte å begynne å ta for meg virusets dødelighet, som jo er ganske relevant.
Partiet har jo en helsepolitisk talsmann som ville ha uttalt seg om det fra begynnelsen av også, noe Petter ikke tar med i det hele tatt.

I starten av innlegget til Petter så blir befolkningen livredde på grunn av ytre påvirkning. Ingen sier noe, de blir bare veldig redde. Det så ikke ut til at Sveriges befolkning fikk panikk, så hvorfor skulle Norges befolkning få panikk? I min fortelling blir de fleste beroliget av fagfolk, slik vi gjorde helt i begynnelsen.

Vi ville nok fulgt The Great Barrington Declaration, ettersom det var det partiet snakket om i starten. Den handler om fokusert beskyttelse. Man skal altså skjerme de utsatte gruppene, men samfunnet skal ellers fungere som normalt.

Helsepolitisk talsmann om dødeligheten

Koronavirusets dødelighet har vært på 0.1% helt fra starten av. I følge helsepolitisk talsmann i partiet, Jan-Øyvind Lorgen, som da jobber som kommuneoverlege for Eidskog og Grue er viruset å betrakte som et relativt ufarlig virus for de fleste mennesker. Det sa han i et intervju med Resett.

Helt konkret sa han: «Jeg synes det skremmende hvordan mange i den norske befolkningen krever eksempelvis tvangsvaksinering for et relativt ufarlig virus. At norske medier publiserer så mange kronikker og andre artikler der enkeltpersoner argumenterer for vaksinetvang, er skremmende. Koronainfeksjon er en relativt ufarlig infeksjon for de fleste mennesker. Dødeligheten er totalt sett på rundt 0,1 % ifølge FHI, som ikke er særlig høyere enn vanlig influensalignende sykdom

Media

I denne nye koronaliknende situasjonen ville han vært på TV og han ville betrygget folk. Samme hadde FHI gjort. Det er ikke FHI som har lagt opp til denne voldsomme frykten i samfunnet. Det er ikke FHI som har anbefalt de mange drakoniske tiltakene det forrige regimet innførte, og de oppfordret heller ikke til å bryte loven.

Den borgerlige regjeringen med Erna Solberg i spissen satset på en streng linje, og det er grunn til å tro den ikke har vært innenfor rammene av lovverket. Det er tvilsomt om det vil få konsekvenser for dem, men det er alvorlig å utfordre demokratiets spilleregler, spesielt når fryktaspektet spilles på så ukritisk.

Mye av dette kommer professor i juss Hans Petter Graver inn på i videoen under:

At FHI på et tidspunkt kunne anbefale munnbind for sikkerhets skyld, siden det tenkelig kan hjelpe litt, gjør det ikke «helt greit» at helseminister Bent Høie sier grettent, autoritært og uhøflig til programleder Solvang at han ikke må stille spørsmål rundt hans påstander, fordi det kan skape usikkerhet, og gjentar dette surt gang på gang.

Folkehelseinstituttet

Hvis man hadde latt FHI fått bestemme ville det ikke blitt så stor forskjell på tilnærmingen i Norge og Sverige. Nabolandet lot ekspertene (svenske FHI = Folkhälsomyndigheten) styre, mens Norge plasserte politikere og Helsedirektoratet i førersetet. Sistnevnte er et helsepolitisk, ikke et helsefaglig organ.

Vi vet hvordan politikere «fungerer». De vise handlekraft, og da baller det fort på seg med både det ene og det andre. Jeg tror nok mange fremdeles tror at Norge gjorde det bedre enn Sverige i håndteringen av pandemien, men det er stadig mer som peker mot at dette ikke er så avklart likevel.

Den generelle dødeligheten året før, altså i 2019, var uvanlig lav, og dette medførte at de som normalt sett ville dødd året før, overlevde inn i 2020, og dermed hadde Sverige et «overskudd» av eldre og syke mennesker i samme periode som koronaen brøt ut. I Sverige har de også en mye eldre befolkning enn i Norge. Og vi vet at viruset har større dødelighet blant eldre. En årsak til at Sverige har en eldre befolkning enn Norge er at de hadde bedre levebetingelser under krigen og i etterkrigstida og hadde lavere barnedødelighet enn oss.

Unødvendige tiltak

Begrunnelsen for nedstengningene i utgangspunktet var at vi skulle flate ut kurven, og dette hadde noe med sykehusenes svært knappe kapasitet å gjøre. I Nettavisen står det å lese : «I 2014 bestemte Solberg-regjeringen at norske sykehus måtte kunne takle minst 1400 intensivpasienter. Nå varsles det skjerpede tiltak idet antallet passerer 100.»

Knapphet innen norsk planøkonomisk helsevesen

Gratis er et norsk politisk uttrykk som betyr tvungen finansieringsløsning, og felleskapsløsningene er et politisk uttrykk som betyr påtvunget planøkonomisk rigid system som stagnerer og sliter med lange køer, manglende intensivplasser, manglende sykehussenger.

Vi har planøkonomisk styring av helsevesenet i Norge. De samme mekanismene som finnes i markedet, finnes ikke i statlige femårsplaner og i politikken. Den er utelukkende avhengig av politiske prioriteringer. Vi er mange som har opplevd helsevesenets skyggesider. De fleste står der rådville og vet ikke hva de skal gjøre. Det er ingen valgfrihet, og man kan ikke velge vekk de tilbud som fungerer dårlig, slik at de over tid blir borte helt til fordel for de tilbud som måtte være bedre, og som er bærekraftige økonomisk fordi vi velger de tilbudene fremfor de dårlige.

Planøkonomien fører til mangel på noen varer og tjenester, og overproduksjon av andre. Hovedsaklig på grunn av to problemer: kunnskapsproblemet og kalkulasjonsproblemet. Ludwig von Mises, grunnleggeren av den østeriske skolen innen for økonomifaget var den som publiserte essayet som startet debatten om kalkulasjonsproblemet i planøkonomiske samfunn. Han påpekte at de ikke kan allokere ressurser på en rasjonell måte og dermed ikke vil klare å møte samfunnets behov. Du kan bli klokere på dette ved å gå inn på Lene Johansens artikkel her på liberaleren: Sentrale begreper i østerrikske økonomiske skolen

Sosialismens grunnleggende økonomiske problem feiret 100 år i pandemiåret 2020

Året da pandemien startet, altså 2020, feiret sosialismens grunnleggende økonomiske problem 100 år.

Et eksempel blant mange ser vi i Venezuela: Der gikk de tom for basisvarer som toalettpapir, kun kort tid etter at partiet Rødt i Norge hadde gratulert det planøkonomiske Chavez-regimet med valgseieren. Man kan si at at landet på den måten dreit seg ut med sosialisme, og manglet toalettpapir for å tørke seg.

Det vi virkelig trenger, er det de fleste frykter, nemlig et fritt og uavhengig privat helsevesen som svarer på markedets (folkets) behov i stedet for politikernes ambisjoner. Vi bør kvitte oss med alle fryktforestillinger rundt dette. Renske hodet.

De fleste har svært urealistiske bilder i hodet, som at vi vil ende opp med USAs ekstremt dyre helsevesen. Men USAs helsevesen er hovedsakelig statlig finansiert og sterkt regulert, og da ikke til en fordel for befolkningen, men til fordel for industrien selv. Det har et eget navn: regulartory capture. Det er alt annet enn fritt. Her er en liten historie om det amerikanske helsevesenets utvikling:

Tiltakene gir større belastning enn sykdommen i seg selv

Eksperter verden rundt har jo hevdet lenge at tiltakene er verre enn viruset helt fra starten. Når du løser et problem, vil gjerne nye problemer oppstå. Det har bl.a. professor i filosofi Einar Øverenget vært inne på. Han har skrevet denne artikkelen: Koronaviruset er uten tvil farlig. Men det er bekjempelsen av pandemien også.

For eksempel ville penger i USA som har gått til å betale for lockdown, kunnet gå til helse og utvikling av nye medisiner mot farlige sykdommer og dette ville reddet langt flere liv enn det viruset kan ta med sin dødelighet. Professor Anthony Davies kommer inn på dette her.

Koronasertifikat

I dag maser de konservatives store Mor Erna Solberg igjen om koronasertifikat, men finnes det faktisk noen som helst gode argumenter for det?

Jeg har lett i alle internetts kriker og kroker, men har ikke funnet et eneste ett godt argument for. Det er imidlertid enkelt å finne argumenter i mot. Det er jo bare å titte i kommentarfeltene rundt om kring. For eksempel så jeg denne gode oppsummeringen på VGs kommentarfelt:

Det beste argumentet hørte jeg i denne særdeles interessante podcasten med professor i filosofi Einar Øverenget. Hele denne podcasten er ekstremt interessant å høre på. Den varer i hele to timer, men de to timene er verd sin vekt i gull.


Ikke i tråd med Liberalistenes politiske strategi

Det meste av det Petter skrev, ville aldri skjedd i et liknende scenario basert på de samme forutsetningene. Det ville også ha krevd en oppslutning som var større enn det han nevner.

La oss ta utgangspunkt i et hypotetisk scenario der Liberalistene får 100% av stemmene: Siden hans historie begynner hovedsakelig fra og med 2033 og utover, ville ikke NAV vært nedlagt. Vi ville ikke en gang vært halvveis i prosessen med å innføre et liberalistisk samfunn, ikke en gang halvveis av halvveis. Alle vil få det de er lovet av staten livet ut.

Dette er fordi Liberalistene selv med 100% oppslutning ønsker en gradvis endring fra et sosialdemokratisk samfunn til et liberalistisk. Det skal være en smooth overgang hvor folk får tid til å orientere seg og sette seg inn hvordan samfunnet fungerer når de har valgfrihet og ikke er låst fast til politisk styrte ordninger.

Det er også en tidkrevende politisk prosess, som innebærer at vi som jobber som politikere i partiet må prioritere hva som skal skje først og hva vi skal ta senere. Ordninger folk er avhengige av blir ikke fjernet så enkelte må stå på bar bakke med lua i hånda. De må erstattes gradvis.

Hvis vi ikke fikk 100% men måtte ha samarbeidet med f.eks. Frp, Høyre eller Venstre, så ville vi fått en stor dose statlige sosiale velferdsordninger videreført uansett.

Forutsentingen for at Liberalistene skal lykkes er også at de dominerende ideene i samfunnet endres, og at folk er i stand til å se løsninger utenfor staten. At de på ett eller annet tidspunkt innser, og legger merke til at private tilbydere, over tid, gjennom den valgfriheten befolkningen har som lar dem velge og vrake tilbud; ivaretar interessene til befolkningen på en langt bedre måte enn det politikerne og deres rigide, gammeldagse monopoler uten valgfrihet gjør.

Dette gjelder absolutt alle tjenester, inkludert sosiale velferdstjenester. Min påstand er at det private ville ivaretatt befolkningens ønske om et sterkt sosialt sikkerhetsnett som ivaretar de svakeste i samfunnet på en bedre måte enn det NAV gjør i dag. Fattigkasser og slike ting tilhører 1800-tallet, og blir selvsagt ikke innført i et moderne samfunn som har helt andre ideer for hvordan ting bør fungere.

Lynrask endring ville vært smertefullt

Du har lyst til å skifte ut det gamle muggete soppbefengte hullete teppet i rommet som folk står på, men du vil ikke rive teppet under beina til folk så raskt at de faller å slår seg. Det vil bli en gradvis togstasjonsmodell som vil begynne forsiktig å tillate private virksomheter innen de områdene som staten i dag har monopolisert.

Liberalistene går til og med til valg på togstasjonsmodellen og forsøker også å appelere til folk som ikke nødvendigvis er så liberale at de ønsker å være med helt til Liberalistenes endestasjon. Derfor kan altså partiet passe for folk som i dag stemmer partiet Venstre, Høyre eller FrP. Med andre ord kan de hoppe av når de måtte føle at de har fått «nok» frihet.

Liberalistenes tiltak for å bekjempe koronaen

Vi ville skjermet de utsatte gruppene, og samfunnet for øvrig ville fungert som normalt. Ingen nedstenging. Vi hadde ikke innført tiltak som vi nå ser er skadelige, og som kan ha forårsaket flere dødsfall enn det koronaen har gjort.

Vi ville oppfordret folk til å lytte til relevante fagfolk innen helse. Antageligvis ville vi ha gjort den samme feilen når det kommer til munnbind, og håndsprit siden dette var noe FHI anbefalte, men det ville ikke eksistert noe statlig påbud om det. Men siden det skjer på et senere tidspunkt enn 2020 i Petters fortelling, så ville vi jo ikke helseekspertene anbefalt det.

Hadde dødeligheten vært så høy som for eksempel 40% som Ebola, så ville selv Liberalistene innført drakoniske tiltak når landets fremste epidemiologer hadde hevdet at det var nødvendig. Statens oppgave er i et liberalistisk samfunn å beskytte borgernes liv. Vi hadde hørt på ekspertene innen helsevesenet med relevant utdannelse og kompetanse. Vi ville fulgt rådene fra FHI eller tilsvarende i et liberalistisk samfunn.

Vi hadde gjort som de sa, men ikke funnet på massevis av politiske ablegøyer og sprell det ikke finnes vitenskaplig dekning for. Vi ville ikke gått langt ut over de rådene som ville blitt gitt. Mentaliteten vår er at staten skal gjøre minst mulig. Statlig tvang fører oftest til mer skade enn godt med seg, med alle sine uoverskuelige direkte og indirekte konsekvenser. Slikt blir ofte tydeligere i ettertid, som med koronasituasjonen. Det er derfor klokt ikke å ty til tvang som standardløsning.

Det er vel mer det staten ikke har gjort som reelt sett fungerer bra. Norge er et av verdens frieste land både sosialt og økonomisk. Det er mye staten ikke blander seg inn i av sosiale og økonomiske forhold, om man ser det opp mot andre land.

Selv om man kanskje ikke skulle tro det ligger vi høyt oppe på listen over økonomisk frie land. Men vi har noe sosialisme, og innenfor disse sosialistiske systemene, så har vi problemer. Det finnes det utallige eksempler på i norsk media. Det er skrevet flere mil med tekst om helsevesenets svakheter bare nå under pandemien.

Ser man stort på det, så er det stat og politikere som er årsaken til de største problemene og menneskeskapte katastrofene i verdenshistorien. Liberalister er kritisk til bruk av statsapparatet og hvordan den utøver sin makt over befolkningen.

Risiko er for øvrig prisen man må betale for å leve i et fritt samfunn.

Apropos risiko, så skrev Petter Holone noe om forsikringsordninger, altså slike ordninger som skal forsikre oss mot potensiell risiko for ulykker og andre uheldige ting som kan oppstå på et senere tidspunkt. Jeg tror at systemet ville ha bestått av en del private frittstående forsikringselskaper, slik vi tenker på dem i dag, men jeg tror det ville vært langt mer vanlig å organisere seg i organisasjoner som opprettet egne ordninger for sine egne medlemmer.

Petter nevner fagforeninger som har egne ordninger for sine medlemmer. I utgangspunktet kan sosialister være liberalister, om de kan se for seg innførsel av sosialisme uten å bruke vold. Det er ingen liberalist som vil kunne hindre sosialister i å opprette sosialistiske samfunn, så lenge de ikke bruker vold. Årsaken til at sosialister vanligvis ikke vil stemme på et liberalistisk parti, er jo at de er voldelige og ikke ønsker noe fritt samfunn. Det finnes imidlertid unntak: Partiet har faktisk støttespillere som er sosialister, og som forsvarer sosialismen, dog ikke autoritær statssosialisme.

Hvis alt skulle handle om redde flest mulig mennesker fra å dø

Dersom vi virkelig skulle gjort noe som monner for å få dødstallene ned, slik at langt færre dør per år, kunne vi skrudd ned fartsgrensene til 20 km/t. Det ville beviselig spart tusenvis av liv over årenes løp. Det ville vært svært mange ting vi kunne ha gjort. Alt ville gått på bekostning av individets frihet. Selvbestemmelsesretten.

Vi kunne innført et totalitært samfunn, siden det totalitære samfunnet ville tapt færre liv. Hindret folk i å kunne ta noen som helst typer risiko som potensielt sett er farlig.

Men hva slags liv hadde vi hatt under en totalitær formynderstat? Hva slags liv ville vi fått under en smittevernstat?

For øvrig ville vi nok ha reddet flere liv enn det dagens samfunn redder. Jeg er en av dem som har overlevd norsk helsevesen, men selv om jeg har overlevd, vil jeg være en bitter fiende av det offentlige opplegget for resten av livet mitt.

I et nytt innlegg publisert på Sykepleien.no kan du lese mer om hva slags helsevesen vi vil ha, og som for øvrig også er løsningen på lav sykepleierlønn og for høy arbeidsbelastning.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet