Meninger

Hvordan formidle ideer

På tirsdag publiserte Liberaleren en artikkel jeg hadde skrevet om hvordan vi kommuniserer liberalistiske ideer. Det er et viktig tema som vi burde snakke mer om, oftere.

Image by Ryan McGuire from Pixabay

For å få frem poenget løftet jeg frem en artikkel Kristin Clemet hadde skrevet i Aftenposten samme helg. Samtidig påpekte jeg at Clemet og Civita har gjort mye mer for å spre liberale ideer enn de menneskene som er mest opptatt av å forkynne om revolusjonære og utopiske utgaver fra den liberalistiske tanketradisjonen. Poenget ser ut til å druknet i overskriften som var Kristin Clemet, liberalistenes egentlige leder.

Liberalistbevegelsen er stor

Dagen etter kunne Lars Jøran Nordberg opplyse om at det var Arnt Rune Flekstad som var Liberalistenes leder. Nå hadde ikke jeg skrevet et ord om partiet Liberalistene. Dessuten tviler jeg på at liberalister i Høyre, Venstre, FrP eller akademia identifiserer seg med partiet Liberalistene. De vil ikke anse Flekstad som en leder i bevegelsen. Det betyr ikke at de ikke tilhører den norske liberalistbevegelsen, som var det jeg skrev om.

Det er nemlig mange som identifiserer seg som liberalister, og som jobber med å formidle og implementere det verdisettet hver eneste dag. Den norske liberalistbevegelsen er en stor og mangfoldig gruppe, men det er et mindretall som har Galts kløft, nattvekterstaten eller et anarkokapitalistisk samfunn som politisk mål. Man må ikke ha sånne politiske vyer for å være en liberalist.

Nyliberalisme

Litt lenger inn i artikkelen mener Nordberg at jeg oppfatter klassisk liberalisme som et dogmatisk og urealistisk utopi. Han plasserer meg i båsen nyliberalist og skriver at denne gruppen har et lunkent forhold til liberalismen. Jeg er ikke helt sikker på hvor han har fått det fra at jeg ikke er opptatt av klassisk liberalisme, eller sin definisjon av nyliberalisme. Begrepet nyliberalisme betegner bølgen av klassisk liberale ideer som fikk fart på slutten av forrige århundre. For å sitere Store Norske Leksikon:

“Flere klassisk liberale eller liberalistiske tenkere, som for eksempel Milton Friedman og F.A. Hayek regnes derfor av mange kritikere som de viktigste nyliberale ideologer i vår egen tid. Også konservative politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher blir omtalt som representanter for nyliberale tenkemåter.”

Jeg har ingen problemer med å bli kalt nyliberalist, men vanligvis er det folk som Linn Stalsberg og Naomi Klein som bruker det som et nidnavn. Jeg tror ikke jeg har opplevd at liberalister gjør det før. 

Dagen etter kommer Roald Ribe og sier at Nordberg tar feil (Se merknad i slutten av artikkelen), jeg er ikke nyliberalist, men sosialliberalist. Det bidrar lite i debatten å bruke kallenavn. Siden vi likevel er inne på temaet om hvordan vi kommuniserer ideer er det nyttig å ta opp denne utingen med å kalle folk navn, i stedet for å ta tak argumentene de kommer med. I nettforum og i enkelte artikler på Liberaleren er de største skjellsordene som blir kastet etter folk marxist og sosialdemokrat. Dersom man ønsker å nå andre mennesker med de ideene man brenner inne med, er ikke det måten å gjøre det på. 

Liberalisme er analyseverktøy

For ordens skyld bruker jeg vanligvis liberalist og individualist som merkelapp på den politiske holdningen min. Når jeg driver med samfunnsanalyse, bruker jeg primært tankegodset til Joseph Schumpeter, F.A. Hayek og hans moderne etterkommere som for eksempel Steve Horwitz og Deidre McCloskey. Jeg deler ofte tekster som kommer fra Reason, Mercatus Center og FEE.

Det er en ikke uvanlig misforståelse at liberalisme, og liberalisme med utgangspunkt i den østerrikske skolen, er et politisk program. Begrep som Laissez-faire, nattvekterstat og klassisk liberalisme blir brukt om hverandre i en salig røre. Det er kodeord for at man skal kaste staten ut av absolutt alle arenaer hvor den kan kastes ut. Det er en karikert og endimensjonal forståelse av en rik og mangfoldig tanketradisjon.

I utgangspunktet er klassisk liberalisme og den østerrikske skolen et sett med prinsipper for å undersøke verden rundt seg, hvordan den virker og identifisere hvordan det politiske systemet kan endres for å øke individuell frihet og selvbestemmelsesrett.

For eksempel har vi nå teknologiske verktøy som gjør totalovervåkning av individet mulig. De som sitter med mest data på oss, er private selskap. De tjener penger på å selge data om deg til andre selskap, som igjen bruker det til å manipulere adferden din. Det er definitivt en problemstilling som er sentral for liberalister, men det er ikke staten som er trusselen mot enkeltindividet denne gangen. Det er mektige bedrifter med store serverparker. Vi har verktøyene for å analysere denne faren og som igjen vil gi opphav til en rekke mulige politiske og økonomiske verktøy for å forminske og begrense faren.

Politikk uten politiske verktøy

Men dersom forståelsen av liberalismen er begrenset til at staten skal gjøre minst mulig, da har man gitt fra seg et verktøy for forhindre denne trusselen mot individet. I tillegg hører jeg ofte at markedsliberalisme betyr at bedrifter skal reguleres minst mulig. Det er jo ikke tilfellet.

Markedet er til for å gi mest mulig effektiv fordeling av knappe ressurser fordi det er til individets beste. Det er ikke nødvendigvis til individets beste at en gruppe mennesker (for det er det en bedrift er) skal få lov til å ta seg til rette i markedet på en måte som truer enkeltindividenes rettigheter.

Fokuset må altså være på individets rettigheter, ikke på rettighetene til privat næringsliv. Men igjen, man har gitt fra seg de politiske og økonomiske verktøyene til å beskytte individenes personvern i det øyeblikket man har sagt at private bedrifter ikke skal reguleres.

Bare deltagerne vinner

Alle disse nyansene er en viktig del av det liberalistiske arvegodset. Da jeg på tirsdag startet diskusjonen om hvordan vi kommuniserer liberalisme, var poenget mitt at alle disse nyansene forsvinner dersom ingen andre synspunkt enn snareste vei til Galts kløft, nattvekterstaten eller et anarkokapitalistisk samfunn er gyldige i debatten om liberalisme og enkeltmenneskers frihet. Liberalister har mye å bidra med i samfunnsdebatten, men revolusjonære liberalistiske utopier gjør at vi stenger oss selv ute fra den debatten som faktisk foregår her i Norge.

Debatten om personvern er et eksempel på en debatt hvor frihetselskende individualister kunne ha organisert seg, bygget koalisjoner med folk som deler bekymringen i andre miljøer og fått en varig politisk innvirkning. Men da må vi komme forbi sjablongen av tanketradisjonen vår, hvor man ikke kan blande seg inn i hvordan private bedrifter forvalter personinformasjonen til individet og man ikke kan bruke staten som politisk slegge for å sørge for at individets rettigheter blir beskyttet mot de private bedriftene. Hvis det gjør meg til sosialdemokrat, så skal jeg bære det nidnavnet med stolthet. Samtidig vil jeg påpeke at nidnavnet ikke kommer til å ha annen virkning enn at jeg blir litt mindre interessert i å samarbeide med de som bruker den debattaktikken.

Kort oppsummert

Hvordan vi formidler ideene våre betyr alt for om ideene får gjennomslag i det norske samfunnet. De revolusjonære utopiene er nyttige tankeverktøy for å undersøke ideene våre, men de er ikke gode kommunikasjonsverktøy. Vi kommer mye lenger i målet om å skape frihet og selvbestemmelse for individer gjennom å lytte til andres perspektiver og formidle ideene våre på en måte som er relevant for dem. Og selv om det er mange i den liberalistiske rørsla i Norge som gjør en glimrende jobb med dette hver eneste dag, er det Kristin Clemet som har skapt det største teltet for å formidle og utveksle liberale ideer i Norge. Det er ikke en kritikk av alle andre. Det er en takk til henne og til de andre som var sentrale i å etablere og utvikle Civita.

Den eneste artikkelen i denne meningsutvekslingen jeg ikke har lenket til inne i teksten, er Bent Johan Mosfjells glimrende gjennomgang av historien til den moderne norske liberalistbevegelsen.

Merknad fra redaktøren: Roald Ribes innlegg ble skrevet og sendt inn til Liberalerens redaksjon for vurdering før Lars Jøran Nordbergs ble publisert. Roald Ribe hadde følgelig ikke lest Nordberg sitt innlegg da hans innlegg ble skrevet og kan således ikke inneholde kommentarer til Nordbergs innlegg.

3.7 15 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments